Gyldendaldebutanter 2006

Anneli Klepp
Lusne forviklinger og varm blåbærpai
264 sider
Gyldendal 2006

Lusne forviklinger og varm blåbærpai

Anneli Klepp

Gyldendal

2006

264

Tor Aune
Oppdrag: midnatt
200 sider
Gyldendal 2006

Oppdrag: midnatt

Tor Aune

Gyldendal

2006

200

To friske debutanter – ulike og underholdende

Anneli Klepp og Tore Aune er begge barnebokdebutanter denne våren og kommer ut med hver sin bok i 10 – 12 serien. Bortsett fra et høyt tempo, er Lusne forviklinger og varm blåbærpai og Oppdrag: Midnatt to svært forskjellige bøker.

Lusne forviklinger og varm blåbærpai
Klepp har bakgrunn som lærer, så det er ikke så rart at barnebokdebuten hennes handler om en frustrert lærer og en fortvilet elev og hvor galt det kan gå når man ikke kommuniserer. Boka tematiserer store, eksistensielle spørsmål – intet mindre enn: ”Hvem er jeg?”, og ”Hvilken plass har jeg i verden?”. De fleste personene vi møter i boka opplever å bli misforstått eller oversett. Hovedpersonen, Roberto, blir fullstendig ignorert av sine foreldre, og har heller ikke klart å hevde seg på skolen. Læreren hans, Ulrik Muggstad har ikke en gang oppdaget at hans manglende leseferdigheter, helt til den dagen alt snur. Lusene i Robertos hår setter i gang en serie hendelser som utvikler seg til å bli den reneste forviklingskomedien, samtidig som den alvorlige undertonen og de store spørsmålene hele tiden er til stede. Det er ikke enkelt å finne balansen mellom det lattervekkende og det ettertenksomme, men Klepp klarer dette bra, synes jeg. Karakterene og situasjonene er beskrevet så frodig at man tar seg selv i å le høyt innimellom. Bildet av Roberto som sitter alene igjen på skolen, full av lus og venter på foreldrene som ikke bryr seg med å hente ham, er på sin side helt hjerteskjærende. Forfatteren har hatt motet til å gå helhjertet inn i enhver situasjon, og dermed blir også leseren revet med.

Åpningen er sterk og skaper høye forventninger til fortsettelsen. Man blir etter hvert litt usikker på hvem denne boken egentlig handler om, for inn seiler lærer Ulrik Muggstad med midtlivskrisen i full blomst. Lærer Muggstad har nemlig stivnet i sitt mønster gjennom et langt liv, og bryter med alt dette i et opprør så festlig beskrevet, at det overskygger historien om den stakkars Roberto. At Ulrik Muggstads livskrise får så stor plass, kan allikevel forsvares. Det fører nemlig frem til at han blir Robertos redningsmann, med god hjelp fra sin handlekraftige kone, Lillemor.

En rekke elementer forsterker inntrykket av boka som forviklingskomedie, og kunne like gjerne vært brukt på en scene. Vi har den klassiske ”hvem er egentlig bak gardinen”–scenen på sykehuset, der Roberto, Muggstad, Lillemor og Oleanna uvitende plasseres på samme rom, men bak hver sine forheng. Telefoner på nøyaktig det verst tenkelige tidspunktet, underlige sammentreff, misforståelser og tilfeldigheter som får fatale følger driver handlingen fremover. De korte kapitlene fungerer som raske sceneskift der vi vekselvis får følge de ulike parallellhandlingene. Forfatteren lar det hele avsluttes i en kjempescene hvor alle personene møtes. Her dukker også foreldrene til Roberto og Oleanna opp. Den ufyselige måten de opptrer på minner sterkt om de fryktelige foreldrene til Roald Dahls Matilda. Forviklingene løses på en overraskende måte hvor likheten til Matilda også er påfallende. Alle er fornøyde, og boka slutter i optimismens ånd.

Oppdrag: Midnatt
Oppdrag: Midnatt er som nevnt en god gammeldags spenningsbok der forfatteren har hentet en rekke referanser fra de typiske guttebøkene. Aune lar to gutter fra vår egen tid tre inn i litteraturen – bokstavelig talt. De blir rett og slett sugd inn i bøkene som står i en gammel bokhylle faren til Tobias har kjøpt. Spenningsnivået er høyt hele veien, og handlingen utvikler seg i et rasende tempo. Forfatteren har et godt grep om språket, og skaper tempo gjennom bruken av presensform og dynamikk ved å utheve enkelte ord i kursiv.

I sin vanlige virkelighet er Tobias og Marius mobbeofre og vant til å måtte løpe for livet fra plageåndene sine. Dette kommer godt med i de ulike situasjonene i bøkene de blir dradd inn i. Begge guttene gjennomgår en utvikling og ender opp med å være minst like modige som heltene i det litterære universet. Aune lar dem gradvis bli mer aktive og få mer kontroll over handlingen i løpet av de fire gangene de går inn i bøkene. Den siste gangen gjør de nytte av det de har lært ved at de faktisk skaper bokas handling der det ellers ville vært blanke sider.

Er så noen slike møter mellom moderne gutter og de gode gamle heltene nok til å revitalisere denne formen for spenningbøker? Bortsett fra rammehistorien, har ikke Aune innført noen nye elementer i de to klassiske historiene: Den ene er en ramsalt beretning om sjørøverrivalisering og skattejakt, helt i tråd med Robert Luis Stevensons klassiker Skatten på sjørøverøya. Den andre henter sine referanser fra den populære bokserien om Biggles. Det er nok ikke tilfeldig at Aune har døpt historiens helt for Boggs, og lar ham klare seg gjennom alle eventyr kledd i den klassiske flygerjakken med dertil tilhørende hjelm. Når han ikke ferdes i halsbrekkende stunts i flyet sitt, løper han rundt i jungelen med stor selvfølgelighet, spiser gjerne en slange eller to, og snakker de mest primitive stammespråk. Den eneste gangen han nesten blir litt sentimental er når han beskuer vraket etter sitt kjære fly som styrtet i forrige kapittel, men det er bare nesten. Det nærmer seg karikatur, og i enkelte scener kan man få en følelse av at Aune nesten driver litt gjøn med den store helten. Det er heller ikke den gode Boggs som løser mysteriet i boka. Det er våre to moderne gutter som også redder boka fra å bli en parodi på seg selv gjennom sin oppfinnsomhet og sitt mot.

Jeg synes det er fint at forfatteren åpner for filosofering mellom slagene. For – som Marius påpeker: er stjernehimmelen den samme i litteraturens univers som i virkeligheten utenfor? Og hva med tiden? Hvorfor går den langsommere i boka? Hvordan kan egentlig historiene i to ulike bøker smelte sammen til én gjennom et felles skattekart? Bokhyllens rettmessige eier, Emmelangton Berg, antyder at det finnes en stor, felles litterær virkelighet, men at mye ikke er ferdig utforsket enda. Kanskje dette er kimen til en oppfølger til Oppdrag: Midnatt? Det går i hvert fall an å håpe at Aune klarer å lokke den noe vanskelige gruppen av ikke-lesende gutter til å lese en spennende og underholdende bok.

Anneli Klepp og Tore Aune har begge et svært godt grep om stilen i sine barnebokdebuter. Gjennom et levende og godt språk, holder de på leserens oppmerksomhet hele veien i to underholdende og spennende bøker.