Håpe, sa gåsa og Støvet, skyggen, hunden og jeg

Håpe, sa gåsa og Støvet, skyggen, hunden og jeg
Cover image

Lyrikk
Tittel: Håpe, sa gåsa/p>

Tekst: Gro Dahle
Illustrasjon: Kaia Linnea Dahle Nyhus
52 sider
ISBN 978-82-02-36349-9
Cappelen Damm 2011

Håpe, sa gåsa

Gro Dahle

Cappelen Damm

2011

52


Cover image

Tittel: Støvet, skyggen, hunden og jeg

Tekst: Gro Dahle
Illustrasjon: Kaia Linnea Dahle Nyhus
76 sider
ISBN 978-82-02-36756-5
Cappelen Damm 2011

Støvet, skyggen, hunden og jeg

Gro Dahle

Cappelen Damm

2011

76


GJEMSEL OG TRØST To nye diktsamlinger fra Gro Dahles hånd. Den for barn er best.

GJEMSEL OG TRØST

To nye diktsamlinger fra Gro Dahles hånd. Den for barn er best.

Vi fikk to nye diktbøker fra Gro Dahle i høst: en mørkebrun, dyster voksenbok og en oransje, søt og gjennomillustrert barnebok. Fordi begge ble sendt ut på likt, øker faren for at voksenbokanmeldere skal komme i skade for å anmelde en barnebok – og vice versa. Jeg tipper at voksenbokanmelderne kommer til å foretrekke voksenboka, men ikke hør på dem. Det er nemlig barneboka som er best. Den antyder løsninger der voksenboka mest ser problemer.

Ett fall och en lösning
Samutsendelsen av de to bøkene fremhever både likheter og forskjeller mellom dem. Som antydet av omslagene, er voksenboka ”mørk” der barneboka er ”lys” – men begge kretser de rundt spørsmål om dyr, eksistensielle kriser og hvordan man best håndterer dem. Jeg tipper at smarte voksenlesere kan få ganske mye ut av Håpe, sa gåsa , mens barn neppe kommer til å like Støvet, skyggen, hunden og jeg , med sitt høyspent-insisterende selvbetraktende jeg på randen av oppløsning, særlig godt. Jeg ser dog ikke bort fra at den kan slå an hos tenåringer som sliter med å passe inn sosialt: ”Jeg er i beredskap, / ommøblerer meg / for å virke normal, / etterligner, / tilpasser ansiktet og hendene” heter det for eksempel i et representativt dikt på side 33. Pressemeldingen som følger bøkene foreslår at man kan bruke Aspergers syndrom som nøkkel for å forstå diktene – forfatteren lider selv av denne nevrologiske sykdommen, og vet man først det, er det vanskelig å anklage diktene for å posere i og med sin elendighet, all den tid tilstanden som skildres er medisinsk. Og antakelig er det nettopp forfatterens vilje og mot til å snakke om sykdommen sin offentlig som har gjort det mulig for henne å skrive og utgi såpass mørke og selvutleverende dikt nå.

Likevel merker jeg at det ikke er diktene der jeget ”sitter … i vinduet og venter / på at noe forferdelig skal skje” som gjør sterkest inntrykk på meg (Støvet, hunden … … s. 45). Selv om det ofte har figurert ulike jeg i Gro Dahles lyrikk, har disse sjeldent vært like insisterende og isolerte som i årets samling. Dette jeget er – i hvert fall for meg – nytt. Og kanskje er det nødvendig, nettopp fordi det ikke helt har sluppet til før. Men som regel har Dahle vært på sitt beste når det også har forekommet et du i teksten, enten dette duet nå har vært en han, en hun, et menneske eller et dyr. I hvert fall noen jeget eller hovedfiguren kan henvende seg til, bli sett av eller betrakte med kjærlig interesse, gjerne fra en viss distanse. Det som kanskje blir tydeligere med årets samling er hvor nødvendige disse andre menneskene, trærne og dyrene, disse andre er i dette dikteriske universet. Når de uteblir fra store deler av Støvet, hunden … er også jeget på sitt mest trøstesløse. Så snart det opprettes kontakt, blir verden magisk: ”Treet forteller om vinden, / I et øyeblikk / snur alt seg på hodet, / trekronene slipper taket / og faller / inn i en sjø av løv, / svømmer med fugler” (s. 72). Et annet sted drømmer jeget om å gifte seg ”med regnet” – et utsagn som både er urovekkende og fullt av trøst (s. 37).

Hundens vandring mellom bøker og generasjoner
I tråd med dette, gir det neppe mening å tenke på årets barnediktbok som et helt frittstående prosjekt, men snarere som et slags løsningsforslag. Hunden som figurerer i voksenbokas tittel dukker opp allerede på første side i barnediktboka, og blir. Det er som om den tasser over plenen fra den ene utgivelsen til den andre, fra voksenverdenen til barneuniverset, og stillferdig binder dem sammen. Jeget i Hunden, støvet … finner riktignok trøst i hundens eksistens og tilstedeværelse – ”det fine med hunden / er at den finnes” heter det på side 12 der – men er stort sett isolert og utlevert til sitt eget, relativt nådeløse blikk. Men Håpe, sa gåsa er fra begynnelsen av opptatt av sjenerøsitet og gjestfrihet som livsform – og som poetikk. Det første diktet i samlingen er titulert ”Dette diktet er også et hus” og siteres herved i sin helhet:

Velkommen inn,
sier gåsa til hunden
og åpner døra for ham.
Bare kom, du!
og hunden løper inn i stua.

Det er en myk sofa der inne.
Der kan du sette deg, sier gåsa og peker,
hvis du vil da,
eller du kan gå opp trappa
til annen etasje
hvor sola skinner inn gjennom vinduet
eller trappa til kjelleren
hvor hyllene med hermetikk står i pene rekker.

På kjøkkenet er det kake
på et blått fat
og to glass rød saft
.
Kanskje til og med en skål med kjøttkaker,
sier gåsa, og hunden nikker.
For en skål med kjøttkaker
er noe enhver med respekt for seg selv burde ha,
mener hunden
og lukker øynene.

Krisebevisstheten er definitivt til stede i dette diktet også. Bare tenk på de pent oppstilte rekkene med hermetikk i kjelleren. Men først og fremst er dette et romslig dikt, et dikt om romslighet og et dikt som har rom – så vel kjeller og loft som stue og kjøkken – både til gås og hund og kake og saft, for ikke å glemme skålen med kjøttkaker, som signaliserer selvrespekt i Dahles dikt. Og den selvrefleksive tittelen gjør det klart at selve diktet blir det stedet der leseren og dikterens ulike personaer kan møtes på sivilisert vis. Og etter hvert blir det riktig folksomt (eller snarere dyrsomt) idet en svane, fisker, en krokodille, katter, en elefant, en mus, en hare, en gresshoppe, og mange flere melder sitt besøk i boka: ”Et dikt kan romme mye, tenkte gåsa, / og slapp pingvinen / inn i diktet” (s. 44). Det er til og med plass til et jeg her – plassert midt i samlingen og altså i ”hjertet” av boka: ”Du finner meg nok aldri, / for jeg har sovnet i kottet / med hodet inntil strykebrettet” (s. 26–7). Riktig nok gjemmer dette jeget seg, men samtidig er det klart at hun ønsker å finnes – ettersom hun jo i klartekst forteller duet hvor hun gjemmer seg.

Dikt møter leser. Et eksperiment
To spørsmål gjenstår. Men skjønner ungene dette? Og liker de det? Vel, det finnes selvsagt mange forskjellige barn som liker og misliker mange forskjellige typer tekster, men jeg tok sjansen på å prøve å lese noen av diktene høyt for sønnen min på seks og datteren min på tre år, og det viste seg at de elsket det. Når jeg tidligere har lest mer tradisjonelle barnedikt for dem, fulle av gøyale påfunn og riv ruskende rim og rytmer, har de for det meste lyttet høflig, i hvert fall en stund, før de har spurt om vi ikke kan gjøre noe annet snart. Men dette tok de, begge to, med alvor, latter og forundring. De forlangte faktisk å høre alt. Forestillingen om at diktet kunne være et hus og at dyr kunne slippe inn i det, syntes de var overmåte interessant og diskusjonsverdig. Og da jeg leste diktet ”Noen er redde hele tiden” om en engstelig liten hvit høne, påpekte eldstemann straks at sånn hadde jo han det også. Og de lurte straks på hva det egentlig innebar at det i diktet ”Du kan godt få lov til å rope hurra” bare var ”nesten nok / kake til alle” (s. 29). Nå vel. Jeg tar ikke med dette for å imponere leseren med mine engstelige, kloke og diktmottakelige barn ( i hvert fall ikke bare), men (også) fordi jeg tror at Gro Dahles strategi, eller for å bruke et mindre krigersk ord, hennes gjestfrihetspoetikk faktisk fungerer. Disse diktene inviterer leseren inn, og de makter å skape et rom der det er godt å være. Og som sådan er de eksemplariske for en som ønsker å gi barn dikt som gjør dem glad i å lese dikt.

Det – muligens – ubehagelige spørsmålet som oppstår som en følge av denne innsikten er imidlertid hva som hadde skjedd hvis man hadde sluppet jeget fra voksendiktene inn i dette diktuniverset, og latt henne ta plass. Det kunne være verdt en diskusjon, selv om jeg for øyeblikket ikke har noe godt svar. Illustrasjonene til Kaia Linnea Dahle Nyhus er for øvrig fabelaktige. Den grove, ekspressive streken hennes kan være både morsom og litt skummel, og den utstrakte bruken av svart og oransje kler diktene utmerket.

Marius Emanuelsen