Håret til mamma

Når håret tar overhånd

Forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus har i årenes løp belyst barns følelsesliv med stor innsikt og originalitet. I Den grådige ungen spiser datteren i huset samtlige familiemedlemmer før hun sprekker, og lærer seg begrensningens kunst. Bak Mumme bor Moni viser barns overveldende raserianfall sett fra innsiden, mens i Snill finner vi Lussi som ingen ser, før hun lærer seg å høylytt kreve sin rett fra foreldre og lærere. Parets hittil siste bok handler om depresjon, og om hvordan det oppleves fra barnets synsvinkel når mor ikke makter å være mor. Håret til mamma er litt vond lesing, men på den gode måten.

Hva er det med mamma?
Emma har verdens fineste, peneste mamma. Med hår som skinner i sola. Men noen ganger ligger mamma bare på sofaen og orker ingenting. Og da kan ikke mamma hjelpe til med noe. Ikke smøre brødskive en gang! Og stuen blir altfor full av hår, synes Emma. Det må være derfor mamma ikke er som hun pleier. Hun kan sikkert ikke tenke med alt det bustehåret. Emma bestemmer seg for å rydde opp. Hun griper børsten og går inn i dypet av håret der ”det ville og farlige bor”. Og det er ingen lett oppgave Emma har tatt på seg, for håret har blitt et monstrum av knuter og floker og skumle skygger. Emma blir redd. Her kan hun ikke ordne opp alene. Men så ser hun ryggen til mannen med briller. Han hjelper Emma ut av mammas hår, der det er stille. Og så begynner han å rake. Det tar lang tid. Dette er en jobb for eksperter, og mye virvar må slippes løs fra hårkaoset før Emma kan få den fine mammaen sin tilbake.

Barns blandete følelser
Med floker i håret som metafor for floker i tankene tematiserer Dahle og Nyhus barns opplevelse av at omsorgen svikter når omsorgspersonen blir syk. Mammas hår skifter karakter fra noe vakkert og skinnende til noe overveldende som truer med å kvele både mor og barn. Datterens reaksjon overfor moren, som bare ligger på sofaen med ryggen til, viser tydelig barnets ambivalens overfor en mor hun er glad i, men også rasende på. Sett fra Emmas ståsted stilles spørsmålet om hvorvidt mamma bare er lat som ikke orker noen ting. ”Slemme mamma! Late mamma!” roper Emma, men angrer i neste øyeblikk når mamma bare gråter og gråter.

Det farlige håret
Svein Nyhus illustrasjoner utdyper bildet av et familieliv som har gått i stå. I en nedtonet koloritt der hovedfargene består av blå-gul kontrast, vandrer Emma rundt blant gamle matrester og visne blomster. En enslig puslespillbrikke, en løs skrue og en frakoblet stikkontakt blir gjennomgangsmotiver i bildeflatene, og peker i retning av at verden ikke henger helt sammen. Stålampen bøyer nakken og orker knapt å stå oppreist, og overalt er det hår på avveie. Nyhus omdanner håret til en uregjerlig størrelse som vokser over sine bredder og gir opphav til uhyggelige vesener med stirrende øyne, hodeskaller og gapende monstre. Størrelsesforholdet mellom den bittelille jenta og de enorme buktende hårtustene viser med all mulig tydelighet at mors hår ikke er et egnet oppholdssted for barn. Nyhus illustrasjoner preges ofte av repetitive former som skaper rytmikk i bildene. Sammenstillingen av en organisk avrundet og en mer kantete strek, finner sin parallell i forfattermakker Dahles uforutsigbare og vekslende språk. Også hun benytter seg av gjentakelsen som et sentralt virkemiddel i en tekst som er nydelig lydlig lek i skjæringspunktet mellom lyrikk og prosa. Dahles omtale av hår handler om så mye mer enn hår, og språklige nyskapninger som ”floker i tankene” og ”buster i følelsene” er intet mindre enn en genial forklaringsmodell for psykisk problematikk.

For det er floker i tankene, knuter på trådene, buster i følelsene.
Og han jobber, retter ut floker,
Kjemmer ut surr,
Nisser ut nisser fra nisseknuter
Temmer tustene, roer bustene,
Hjelper en tove å tvinne seg ut,
Sloss med et kratt,
Glatter et svirr

Emmas mamma og Mammas jente
Dahle og Nyhus parer realisme og fantastikk i både tekst og bilde på en slik måte at Håret til mamma kan leses på mange plan, avhengig av leserens alder og utgangspunkt. Ved at grensen til det fantastiske overskrides, skapes det også en buffer for barneleseren, og det skremmende kan holdes på en armlengdes avstand. Et poeng som understrekes i teksten er at barnet verken kan eller skal hjelpe den voksne. Det er en korpulent kar i snekkerbukse med et påfallende freudiansk oppsyn som tar jobben med å rake og rydde. Dermed kan leseren puste lettet ut idet Emma vises en sti ut av håret, får en brødskive og kan slippe tyngden av å være mor for moren sin. Og mor kan samle håret i en hestehale, mate katten og feie opp den løse puslespillbrikken. Slik blir tryggheten gjenetablert idet mor og datter husker tett omslynget mens det fortelles at ”Mamma er Mammaen til Emma. Og Emma er Mammas jente.” Men denne anmelderen kan likevel ikke unngå å kjenne et snev av uro ved synet av de hårlignende gresstustene som truer idyllen ved foten av treet…