Halleluja

FRA HYSJ! TIL HALLELUJA!

Gripende og vakker historie – et vellykket formidlingsprosjekt om komponisten Händel og barokkens London som ikke går på bekostning av den gode fortellingen.

John bor sammen med foreldrene sine i London. Vi befinner oss på 1700-tallet, i barokkens tid – og i Johns familie dreier det meste seg om musikk. Men det er et tydelig før og nå: Før var huset fylt av musikk, men nå ligger moren der bare, blek og taus – og John må være helt stille. Det er fryktelig, synes John. Hva har skjedd?

Dette er en jeg-fortelling, men det er like mye en fortelling om morens forvandling. Hun sørger over å ha mistet to babyer, og det er tilsynelatende ingenting som kan hjelpe henne. Til slutt tar John saken i sine egne hender: Hvis ikke Gud hører bønnene hans, må han finne på noe selv. Gjennom en liten rekke av forviklinger og (hvite) løgner, havner to små barn utenfor døra til John og familien. Moren tror de er sendt fra Gud selv – og endelig får hun noe å leve for. Dermed begynner hun å synge igjen, og musikken er på ny til stede i huset.

Musikk og morsomme lyder
Kling. Rrrrrrritsch. Rrrrrrritsch. Sjakkasjakka. Plingplingpling. Sssssssssss-ing.
Ikke bare regnet. Alle ting synger. […] Hva som helst.(s. 15)

Musikken er en grunnstein i tilværelsen til John og familien, og både forutsetning for og resultat av glede. Alt er musikk; den har nærmest en livgivende oppgave: ”plutselig tenker jeg at hun kommer til å dø fordi hun ikke synger lenger” (s. 14). Boka får fram en voldsom kjærlighet til musikken, og også vi lesere blir smittet av denne gleden når lydene er formidlet gjennom nye, morsomme ord: John liker å ”klingklånge” på alt mulig (s. 23), vognhjulene synger skvikitiskvæk-skvikitiskvæk, og vi hører den ”svake rrrrratsjingen mot det litt ru papiret” (s. 33).

Det er selvsagt langt fra disse lydene til Händels komposisjoner, men de forteller hvordan alt i Johns liv handler om musikk. Händel selv opptrer i boka, og er gjenstand for grenseløs beundring fra John og faren. Han spiller dessuten en viktig rolle i fortellingen.

Sammen med boka kan man kjøpe en tilhørende CD med Händels musikk: Händel for små og store. I CD-coveret kan vi lese om komponisten, og til hvert stykke er det enten tekst eller bakgrunnsstoff. Musikken og teksten sett under ett gir virkelig en fin mulighet for både barn og voksne til å bli kjent med musikken og den tida Händel levde i.

La de små barn komme til oss!
Man kan ikke unngå å legge merke til allusjonen til Messias, frelseren. To svært fattige kvinner med hvert sitt barn får ikke plass på barnehjemmet – eller i herberget, og John frelser dem ved å si at de kan bo hos dem. Disse barna frelser igjen moren fra sin sorg og sitt savn, og dermed frelser de hjemmet til John, og John, fra å forgå i taushet.

Når moren får en livsoppgave, blir hun igjen den moren hun en gang var. På mange måter ligger det noe dypt tragisk i at morens sorg i den grad skal gå utover John, barnet hun faktisk har. Ja, moren blir i begynnelsen skildret som både hensynsløs og humørsyk, og kanskje nettopp fordi det er blodig urettferdig overfor John, blir sorgen troverdig: man kan bli så selvsentert i sin egen sorg, at man glemmer det man faktisk har.

Identifikasjon
Ved mitt aller første, spede møte med boka, reagerte jeg ved første øyekast på at John tenker at dersom han hadde hatt en søster, slapp han å gjøre så mye husarbeid. Jeg stusset over at tradisjonelle kjønnsroller bare ble slått fast på en så selvfølgelig måte – men skjønte snart at det selvsagt skyldes at denne boka har hentet handlingen fra en fjern tid. Og da ble jeg litt flau. Jeg gikk rett på limpinnen – og må bare rose Sortland for måten han umiddelbart evner å skape identifikasjon med jeg-fortelleren, selv om handlingen er lagt flere hundre år tilbake i tid. John har en helt annen referanseramme enn dagens lesere, men likevel vil ikke en leser av i dag ha noen problemer med å kjenne seg igjen i ham.

Den sterke identifikasjonen skyldes blant annet at Johns indre liv er skildret direkte og åpent. ”Jeg har ikke så veldig stort hjerte, jeg har bare et lite, svart lyvehjerte” (s. 45), tenker John, og har dårlig samvittighet for å ha løyet og frykter straffen som vil komme når det blir oppdaget. Men straffen kommer ikke, selv om han har handlet mot reglene. Tvert i mot: Han blir fylt med et voldsomt overmot han ikke har kontroll over – og løgnen, det han ikke skulle ha gjort, blir vendt om til noe positivt. John er et barn som utfordrer autorietene – og det er dét som er redningen.

Formidling og fortelling
Når Sortland lar 1700-tallets London bli sett gjennom Johns øyne, skaper han et flott tidsbilde. Sortland legger ikke skul på verken brutal hengning eller den dypeste fattigdom. Byen trer levende fram for oss, med alle sine lyder: vekteren med staven, mennene fra drikkebulene og skranglete vognhjul.

Som formidlingsprosjekt er dette strålende utført: John framstår som en høyst vanlig gutt som dagens lesere enkelt vil gjenkjenne – og dermed framstår heller ikke avstanden i tid så stor. Tunge, vanskelige tema forenkles gjennom barnesinnet, men uten at det blir platt eller lite troverdig av den grunn. Snarere blir det konkretisert og tilgjengelig. Sånn skal det gjøres! Dette er formidling på høyt nivå, men uten at det går på bekostning av en spennende og rørende fortelling.

Marvin Halderakers illustrasjoner står i kontrast til det moderne språket. Slik balanserer boka fint mellom det som er gjenkjennelig og nært, og det som er annerledes, som klær og hårfrisyre. På den måten spiller de en helt sentral rolle i et vellykket formidlingsprosjekt.

Stedvis er boka direkte formidlende, for eksempel i Johns og farens dialog. John spør: ”Hva er egentlig et oratorium, pappa?”, og: ”Hva handler Messias om da?” (s. 33). Faren forklarer og belærer John, men uten at det virker belærende for leseren. Mer utfyllende fakta er – klokt nok – plassert utenfor selve fortellingen, bak i boka.

Enkelte unødvendige korrekturfeil er ikke nok til å ødelegge for helhetsinntrykket: Halleluja er nydelig lesning for både barn og voksne. Ikke bare er det en sterk historie. Det er også lagt inn morsomme detaljer beregnet for den voksne leser, som at Händel forklarer at han selv, i motsetning til John, alltid gjorde som han ble bedt om – med følgende forklaring: ”Jeg er tysker” (s. 43).

Elementer fra korverket Messias, Händels liv og fortellingen om John veves sammen med humor og eleganse. Og midt oppe i det hele trer de menneskelige aspektene fram som konstante størrelser, uavhengig av tid og sted: redsel, sorg, glede og samvittighet. Dette er en sikker vinner under treet.