Hallo planeten! og Hæ?

Tekst og illustrasjon: Anna Fiske
Hallo planeten!
ISBN: 978-82-02-33406-2
40 sider
Cappelen Damm 2010

Tekst og illustrasjon: Anna Fiske
Hæ?
ISBN: 978-82-02-33410-9
64 sider
Cappelen Damm 2010

MYLDERMORO OG KIKKEGLEDE

I år viser Anna Fiske frem sine to mest karakteristiske visuelle uttrykk i hver sin bokutgivelse. Det bøkene har til felles, er den oppfinnsomme skapergleden.

Anna Fiskes karriere har gått veien fra marginalt norsk tegneserieforlag til landets mest toneangivende billedbokforlag, som i 2010 har gitt ut to nokså forskjellige verk fra hennes hånd. Den ene bildeboka spinner videre på den barnlige tegnestilen vi kjenner fra Hallo–serien (2007–), mens den andre hovedsakelig er en samling med forunderlige natur- og hverdagsfotografier.

Mangfoldig kunstner
Etter at hun med heftet Rabbel 1, 2 og 3 (2005) mottok prisen for beste barnetegneserie av Kirke- og kulturdepartementet i 2005, har Fiske konsentrert seg stadig mer om bildeboksjangeren. Etter hvert har hun greid å skape en egen nisje i barnebokfeltet med mange av de samme virkemidlene som i tegneserier. Rutesekvensene har riktignok forsvunnet, men den barnlige tegneestetikken og bruken av sideoppslag har blitt videreutviklet, noe årets Hallo planeten! er et godt eksempel på. Den andre nyutgitte boka Hæ? viser at hun også har jobbet videre med de mange krumspringene i bruken av ”private” fotografier, slik vi kjenner dem fra partiene i og mellom tegneseriene i Rabbel. Mer enn å være en tegneserieskaper er Fiske derfor i dag en mangfoldig kunstner som benytter seg av barnets egen uttrykksmåte, referanseramme og lekende fantasiverden.

Simultane småfortellinger
Hallo planeten! er nummer tre i rekken av Anna Fiskes særegne myldrebøker. Utformingen er tilnærmet identisk de to foregående utgivelsene Hallo jorda! (2007) og Hallo byen! (2009). Hver av bøkene har sin oppslagssidebakgrunn som er den samme fra begynnelse til slutt. Hvert oppslag representerer enten hva som skjer time for time eller dag for dag. I alle tre bøker ser vi en stor sirkel, enten det er jordkloden, byen eller den fremmede planeten den skal forestille, og den samme runde formen er en slags base for alt som tegnes inn på hvert sideoppslag. På denne måten minner sidene nesten om aktivitetsbøker av plast med enkle scenebakgrunner barna selv kan feste figurer på slik de selv ønsker. Forskjellen er bare at ingrediensene i Fiskes univers hele tiden er i en form for fysisk endring.

Hendelsene i årets utgivelse Hallo planeten! utspiller seg på en planet der forskjellige vesener kan oppholde seg. Mens vi blar oss gjennom boka, kommer det marihøner, smilende pølser og slanger ned på planeten. I tillegg dukker det stadig opp fantasifulle populærkulturelle skikkelser fra verdensrommet som slår seg ned på planeten i lengre eller kortere perioder. Her er det blant annet mange referanser for de voksne. Vi møter alt fra aliens og Darth Vader og sønn i en kjent nøkkelscene, til hunden Laika som ble sendt ut i verdensrommet på 50-tallet. Det alle skikkelsene har til felles, er at det skjer noe rart, morsomt eller fint med samtlige av dem. For den oppmerksomme er det også en og annen endring på selve planeten, der det ryker, bobler og vokser på de mest frydefulle og overraskende måter. Fordi dette er en myldrebok, er det duket for mye peking, spørsmål og blaing frem og tilbake idet barnet suges inn i de mange metamorfosene og hendelsesforløpene.

Mer Bosch enn Scarry
Selv om bakgrunnsmotivet er det samme, er det altså ikke noe statisk univers vi introduseres for. Den konstante forvandlingen og forflytningen i de utallige småscenene utgjør et virvar av små, parallelle fortellinger. Disse utvikler seg gradvis etter hvert som vi blar oss fremover. Detaljene er så mange at barn som voksne stadig vil oppdage noe nytt hver gang de leser boka, omtrent som ved betraktningen av den storslåtte vrimmelen av små hendelser i triptykene til Hieronymos Bosch. Og ja – Fiskes figurer er minst like surrealistiske og fascinerende som hos 1500-tallsmaleren.

Det sprelske og uortodokse persongalleriet i Hallo Planeten! er med på å skape en skarp kontrast til myldrebokmesteren Richard Scarry og hans pertentlige univers i bøker som Travelby (1968). Mens Scarry befolker bøkene sine med flittige menneskelignende dyr, kan Fiske by på varulver, havfruer, vandrende egg og en skikkelse med støvsugernese, bare for å nevne noen. Jeg ser likevel ikke bort fra at Fiske gir en liten hyllest til Scarry med sine små søte ormer iført klær og sko. For meg gir disse assosiasjoner til den legendariske ormen som på engelsk heter Lowly: han med den grønne fjærhatten som titter frem på de mest utrolige steder uten noen gang å bli nevnt i teksten.

Tekstens funksjon
Den sparsommelige teksten i Hallo planeten! nevner bare noen få detaljer på hvert sideoppslag og får oss til å lete flittig etter ulike gjennomgangsfigurer vi har blitt introdusert for allerede på innsiden av bokpermen. Ved å stille spørsmål som ”Kan du se hva som kommer ut av treet i dag?” og ”Kan du se tre larver som går inn for landing?” blir lesningen drevet videre av en stadig let-og-finn-veksling, omtrent som i de legendariske Hvor er Willy?-bøkene til Martin Handford fra 80-tallet. Her nytter det altså ikke å være noen passiv lytter til den voksnes opplesning dersom man skal få noe ut av bokopplevelsen.

Utmattende eller forheksende?

Det kreves med andre ord både tålmodighet og konsentrasjon for å få noe som ligner et overblikk under lesningen – eller rettere betraktningen – av Hallo planeten!, og jeg tar meg i å lure på om barn flest har kikkekondisjon nok til å ta inn over seg alle detaljene. For denne leseren tok det lang tid å trenge seg inn i alle detaljene, men selv om jeg endte opp med å la blikket fare rundt på et sideoppslag i opp mot tjue minutter av gangen, kjedet jeg meg ikke et øyeblikk. Om dagens visuelt trente barn vil fortape seg i bildevrimmelen med samme glede, eller om de i stedet vil bla utålmodig videre fordi de er vant til kjappe handlingsforløp, er derfor vanskelig å si.

De som lar seg bergta av de frydefulle detaljene, vil uansett bli rikt belønnet. Mens de to foregående bøkene var overlesset med et hav av detaljer, figurer og hendelser allerede på de første to sidene, skjer utviklingen mer gradvis i Hallo planeten!. Når en først er inne i det sitrende og boblende universet, tipper jeg at det er mange som ikke vil ut igjen.

Hva er dette?

Der Hallo planeten! er en oppdagelsesferd i et hav av små hendelser på en fremmed planet, er Hæ? en kikkerferd gjennom Anna Fiskes mange snodige, sjarmerende og kunstnerisk imponerende fotografier. Det de to bøkene har til felles, er at ingen av dem er drevet av noen tradisjonell form for fortellerkunst. I stedet er det den aktive vekslingen mellom let og finn eller gjett og sjekk som fører leseren videre i bøkene.

Snapshotsene i Hæ? vil garantert fenge barn i mange aldre fordi de aldri er utilgjengelige, men i stedet tar for seg det gjenkjennelige for barnet på en ny og annerledes måte. Et gjennomgående grep er den velkjente øvelsen i å finne ansikter og andre former på de mest uventede steder, som øyne, munn og nese på skinkepålegget eller et hjerteformet vått papir på bakken. Jakten på slike gjenkjennelser er på grensen til å være litt cheesy, men er heldigvis bare ett av mange grep i Fiskes barnevennlige fotokunst.

Hverdag og kunst
Boka appellerer til kikkeren i oss med sine mange huller og åpninger i hverdagslivet, fra nøkkelhull til kaffekopper og vannsluk, der bare deler av en større fotografert helhet vises. Ingrid og Kjell, som i grunnen ser ut som et godt voksent krusedullektepar, er to gjennomgangsfigurer som representerer barnets nysgjerrighet på helheten som gjemmer seg bak de ulike flatene, og som de så vidt kan skimte. Gjennom tegneseriens snakkebobler følger vi de mange kommentarene deres som ”Hvem er det som smiler i hullet?” og ”Hva er det som er oppi koppen?”. Barnet oppmuntres til å gjette på hva de ser i de små åpningene, for så å få hele fotografiet presentert på neste side. Fiske veksler hele tiden mellom lett gjengkjennelige fotografier fra hus, hjem, natur og dyreliv, og mer uventede fotografier av snodige former fra naturens og menneskets hånd som verken voksne eller barn er i stand til å gjette seg frem til hva er, før helheten åpenbarer seg. Blant de mer spennende fotografiene finner vi sammensetninger som pære og neglelakk, ”en stokk med lilla øye” og en pipe med bandasje.

En eneste stor Fiskedam
Hallo planeten! og Hæ? viser frem et kjærkomment talent for kunstformidling på barns premisser, uten å glemme de voksne som deler leseropplevelsen med barna. Anna Fiske har med andre ord blitt en billedbokkunstner som tilfredsstiller de fleste kriteriene for å bli en velfortjent salgssuksess og kritikerfavoritt. Jeg tipper at hennes sprelske barneunivers snart vil dominere like sterkt i bildebokfeltet som hennes mann Lars Fiske og hans kubistiske krumspring dominerer den visuelle profilen på Deichmanske bibliotek.