Halvgudene

DE FANTASTISKE TRE

Tre søsken får superkrefter og forsvinner til en annen verden. Hvis du ikke har lest dette før, så har du ikke lest mye fantasy. Når Halvgudene av Mari Moen Holsve er så lite original, kan paradokset være at boken fungerer desto bedre som lesetrening.

De tre søsknene Dina, Balder og Thea føler seg utafor. Plutselig oppdager de superkrefter som popper fram. Dina blir sterk som Pippi, Balder får supersyn, mens Thea kan kaste ild, omtrent som Fakkelen i superserien ”De fantastiske fire”. Så skal disse tre fantastiske barna ut på eventyr, og reisen går gjennom et magisk speil til et skummelt middelalderlandskap. De havner naturligvis i kampen mellom onde og gode krefter, og i henhold til formelen har de også fornemt opphav. Moren deres er faktisk en gudinne!

Skumle stemninger
Fortellingen er likevel ikke pur underholdning. Små innslag av samfunnskritikk oppfordrer til allegorisk lesing. Et mystisk forbund har tvilsomme motiver og forsurer livet ved å lure i de mørkeste krokene. Det er tvilsomt om barn har nødvendige referanser til å lese allegorien, men bitene av samfunnskritikk maler skumle stemninger, og fungerer fortelleteknisk godt. Likevel har mer drevne fantasylesere lest det meste før, også allegorien.

Leseøvelser
Gjenkjennelsen er altså total, både når det gjelder emne og tematisk bakteppe. Det er ingen tvil om at Holsve både har en underholdende og tematisk vilje i Halvgudene. Men tankene går til andre formelsjangre for barn hvor faste spenningsgrep blandes med like fast tematikk. Det er lett å glemme at selv indianerfortellingene hadde sine tematiske innslag av økosofi eller modernitetskritikk, uten at fortellingene ble vurdert som annet enn underholdende leseøvelser.

Ryddig fantasy
I dette tilfellet kan begrepet leseøvelse også være et kompliment. Mari Moen Holsve er faktisk mer ryddig enn mange av sine kollegaer i sjangeren. Hun forteller tydelig, og det magiske universet er ikke overdrysset med unødvendige påfunn. Selv om fortellingen er tidløs, er det innført mange moderne referanser som gir styrket identifisering for unge lesere. I middelalderlandskapet har de fortsatt med seg iPod, og replikkene refererer hyppig til aktuell mote og musikk.

Spennede emojente
Forfatteren lykkes nok best med Thea, hovedpersonens søster. Thea er en typisk emojente, mørk og selvdestruktiv, og sikkert til gjenkjennelse for unge lesere. Slike typer er uvillige til det meste, og er en løs kanon på dekk for tre søsken som er ute på farlig oppdrag. Det er fint fortalt når emojenta Thea blir dannet til deltakelse og samhandling. Og det er en fiks idé å la en destruksjonsdyrker møte seg selv i en mørk verden. Da får også det klisjéaktige magiske speilet sin symbolske verdi.

Mobbeofre
Forfatteren kjenner tydeligvis sin sjanger, men fomler likevel med noen dramaturgiske knapper. Når tydelige superkrefter blir delt ut innledningsvis, venter vi også at de blir nyttige verktøy, og brukt i sikker rekkefølge. Det er også en svakhet at en komplisert forhistorie kommer opp i foredragsform, og ikke tvinger seg fram gjennom handling. Tre barn forlater sin opprinnelige verden for alltid, og begrunnelsen er for svak. Vi får høre at avgjørelsen er grei, siden barna uansett er mobbeofre på skolen, men forstår ikke helt hvorfor de blir mobbet.

Tusseladd i trekantdrama
Mest mystisk er likevel barnas far. Boka heter Halvgudene fordi en gudinne har fått barn med den asosiale og nerdete Jostein Pedersen. Når handlingen etter hvert dreier seg mot et sjalusidrama langt tilbake i tid, er det vanskelig å forstå at denne tusseladden faktisk var innblandet.

Sjangerlitteratur
Illustratør Christer Sveen kan sin fantasy, og tegner omslaget med sikker sans for både figur og komposisjon. Han understreker samtidig at Halvgudene er sjangerlitteratur, og at ingenting er nytt i denne bransjen siden Roger Dean tegnet sine ikoniske Yes-album på 70-tallet.