Halvhjertet heksehistorie

Boktittel: Naboen er en heks
Forfatter: Bjørn Arild Ersland
Illustratør: Lene Ask
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 33
Ersland unngår å ta valg, og ender opp med en bok som ikke tar leseren særlig langt.
Heksemotivet er tidløst fengende. For de yngste representerer heksene en passe skummel bakvendtverden, full av galskap og protest. Ingunn Aamodts snille Pulverheks er knøttenes favoritt, men de elsker også å bli med på Alle tiders heksefest med Anna Civardi eller på ordentlig kosteskafttur i Plass bakpå kosten av Julia Donaldson.
Naboen er en heks henvender seg et eldre, mer tenksomt og filosoferende publikum enn det disse bildebøkene gjør. Den kan leses på to måter. Enten som en tvers igjennom realistisk fortelling om lille, fantasifulle Frida som spionerer på en eksentrisk eldre nabo som hun tror er en heks. Eller som en fortelling om modige og klarsynte Frida som som avslører naboheksa, og selv blir forvandlet til heks på slutten. Boken slutter når vår helt Frida har fått en litt spesiell gave av nabokona, og står i toppen av et tre med kosteskaftet klart. Om vi skal på noen heksetur blir det i så fall i leserens fantasi. Selv kommer jeg ikke dit.
Godt utgangspunkt
Stoffet i fortellingen er godt og burde være enkel å identifisere seg med for store og små. Vi har vel alle hatt en gammel nabo som vi ikke var helt trygge på. Frida bare vet, på barns vis, at hun må være en heks. Hun har fulgt etter henne og samlet bevis: Naboen plukker søppel og handler rare ting på butikken, trolig ingredienser til heksegryta, som må være grunnen til den rare lukten i oppgangen. Ravnen i treet er nok hennes den også! Frida blir både kvalm og litt redd av den skumle naboen, men så er det jo veldig spennende også med en ekte naboheks. Til slutt blir hun – skrekk og gru! – bedt inn på kakao. Kakao du liksom. Denne suppa har helt sikkert kokt i førti år.
Ingrediensene Frida tror heksebrygget inneholder er frydefullt fryktinngytende. Oppskriften lyder som følger:
Råtne plommer og fluesopp
Hestemaur og en kaffekopp
Vegg-til-vegg-teppe med hundehår.
Hoggormhjerte og froskelår.
Kaninremulade med ekstra smør
En storetånegl fra en bussjåfør.
Bjørn Arild Ersland viser seg fra sin sprelske side i dette utdraget, som er nesten et lite nonsensdikt i seg selv, med noen av de sprøeste rimene jeg har sett på en stund. Det herlig absurde heksebrygget gir frysninger og inspirerer fantasien. Her hadde det vært gøy å bli værende litt til.
Subtile bevis
Dette er en bildebok som fremfor alt appellerer til refleksjonsevnen. I mesteparten av boka følger leseren Frida som observerer naboen, mens leseren kikker over skulderen hennes, og ser mer enn hun ser. Boka legger til rette for en en aha-opplevelse både hos den barnslige leseren som kan forstå at hekseriet kanskje bare foregår i Fridas hode, og hos den alt for voksne leseren som får sterke hint på slutten om at Frida kanskje hadde rett når det gjalt hekseriet hele veien. Når det ikke tas noe valg her blir boka svevende i limbo mellom det fantastiske og det realistiske.
Erslands tekst og Lene Asks uttrykksfulle, fortellende illustrasjoner spiller fint sammen, og gir subtile, like gode beviser for begge tolkningene. Når Frida er invitert på kakao hos naboen får vi for eksempel et bilde av en uhyggelig, mørk stue. «Tusen øyne stirrer på meg», forteller Frida, og det ser ut som om ravnen som Frida tror er kjæledyret til heksa har forvillet seg inn blant de mange utstoppede dyrene. Altså må hun være heks! Eller er det Fridas fantasi? I neste bilde er vi inne i et type kjøkken jeg kjenner igjen fra min egen bestemors tid. Ask bruker linjer, lys og skygge slik at naboen og den overfylte, brente 70-tallsgryta virker både skumle og litt koselige samtidig. Frida forteller at naboen «lukter verre enn gryta. Gammel kjole og søt svette». Her får jeg et stikk av medlidenhet med den gamle damen som sier Frida skal få kakao. Kanskje er hun bare er senil, surrete og ensom? I de neste bildene virker det om Frida har misoppfattet situasjonen, kjøkkenet er lysere og plutselig virker naboen riktig søt der hun sitter forventningsfylt i enden av rommet. H-melken til kakaoen står vitterlig på benken. Samtidig blir vi fortalt i teksten at Frida føler må tvinge kakaoen i seg. Hvorfor sitter naboen foran døren, og hvor ille kan brent kakao være?
Både heksekjøkkenet og den potensielt misforståtte gamle damen forlates brått. Plutselig står Frida i treet med kosteskaftgaven hun kanskje selv har bedt om, og føler for første gang tvil: «Hårene på kosten vinker til meg. Kanskje er det bare vinden som blåser».
Kanskje det. Et lite øyeblikk står muligheten åpen. Så forlater vi Frida, selv om historien hennes ikke er ferdig fortalt. Hun blir stående på treet og se ut. Hun tar ikke spranget ut i lufta.
Melankoli
Her er det nok meningen at vi skal undre oss. Men barnet i meg er skuffet. Om bare noe kunne skje, noe utrolig!
Er denne boken egentlig på barnas side, eller er den skrevet for de voksne? Mye tyder på det siste. Den har en «klassisk atmosfære over seg» skriver forlaget i omtalen sin. Med andre ord: den vekker nostalgi hos den voksne leseren. Boken er estetisk vakker og godt gjennomarbeidet, men virker også gammeldags. Ask gitt den en håndskrevet skrifttype som gjør den vanskelig for ferske lesere. Hun sto for en av de flotteste bøkene i fjor med tegneserieromanen Kjære Richard, men det ser ut til at hun har tatt med seg ikke bare den effektive fortellerteknikken, men også noe av melankolien derfra over i denne bildeboken. Det passer ikke så godt i møte med en liten jentes livlige fantasi. Høstløvet som faller og de blasse fargene, sammen med den uforløste slutten får meg til å tenke at boken uttrykker sorg over fantasirikdom de voksne har gitt slipp på.
Denne opplevelsen styrkes av den paradoksalt distanserte måten det fortelles på. Selv om Frida har fortellerstemmen og gjør noen pussige observasjoner, opplever jeg ikke at det er barnet som ser, men en voksen som ser på barnet som ser. Språket er voksent, med hele setninger og vanskelige ord. Samtidig gir tegningene visuelle hint om at Frida fantaserer. Fortellerformen, første person, presens, virker underlig konstruert. Frida trer liksom ut av handlingen hun er i og snakker til oss om det som skjer her og nå. Hvis hun vil fortelle historien sin til oss, hvorfor forteller hun ikke hele?
Hekseri kan være frigjørende. I København har noen av Skandinavias mest spennende unge kvinnelige forfattere gått sammen og laget en hekseskole. De skal gå i gå inn i spennende stoff – arbeide med ritualer, den utsattes posisjon, anagrammer, den besatte, heksen som protest og mange andre ting. Kanskje har både forfattere og folk flest godt av å komme i bedre kontakt med det uskikkelige og uhyggelige heksene representerer? Jeg er fristet til å foreslå at Ersland og Ask kanskje burde sende en felles søknad. For dette stoffet kunne de ha gått mer helhjertet inn i. Boka appellerer mer til nostalgisk svermeri enn til fantasi.