Mitt barnebokminne - av Leif Høghaug,
essayist og litteraturviter
Bygdebarn. Ola i byen.
Marie Hamsun

Aschehougs utvalgte for unge 1956
Originalutgave 1928

Hamsun, Marie: Bygdebarn. Ola i byen

Barnebokminne

Av essayist og litteraturviter Leif Høghaug

Tiden er gått, Ola er blitt fjorten år. Einar er nesten tretten, og det er heller ingen liten alder, Ingrid og Marta er bare ni og ti.

Og jeg: jeg er ti eller ni år gammel, og jeg har nettopp begått min første litterære forbrytelse. Jeg har stjålet en bok. Denne boken. Bygdebarn. Ola i byen.

Skolebiblioteket. Bøkene står der, på rekke og rad, støver ned, og det er bare å snike seg inn og forsyne seg. Kom igjen, sa jeg til Roy, vi sniker oss inn og knabber en bok.

Knabbe en bok? Er du sikker?

Jeg er sikker. Kom igjen, Roy.

2.
Navnet. Jeg lette etter et navn, et navn som ofte var blitt nevnt, hjemme, i norsktimene.

Hamsun. Et navn dere aldri må glemme, hadde norsklæreren sagt.

Norges største forfatter noensinne, husket jeg han sa, læreren.

Norges største forfatter. Selvfølgelig må vi lese Norges største forfatter. Roy er enig i det. Javisst, selvfølgelig må vi lese Norges største forfatter. Selvfølgelig. Vi sniker oss inn på biblioteket, Roy holder vakt, og jeg leter etter Hamsun i bokhyllene. H. Ha. Ham. Og der, yes, Hamsun, Bygdebarn.

Faen, sier Roy. Ola i byen.

Ja, sier jeg. Hamsun.

Ei kjerring?

Hæ?

Marie, sier Roy. Marie Hamsun.

3.

Når en gutt blir fjorten år, da er det liksom så meget som hender ham på en gang, da skal han slutte hos klokkeren, og da skal han konfirmeres og bli aldeles voksen og bruke snipp og slips og gå dit han vil om søndagen og alt det.

Tidligere. Jeg hadde lest Ivanhoe, jeg hadde lest Robin Hood, jeg hadde lest Davy Crockett. Bøker. Jeg kunne ikke leve uten bøker, det visste jeg. Og jeg var heldig. Heldig fordi bøkene forlengst hadde funnet veien frem til mine foreldres hus. Vi leste og vi leste, min mor, min far, min bror, min søster og jeg. Kun niogtjue bokstaver i alfabetet, og likevel så merkelig mange ord, setninger, fortellinger.

Jeg er ti eller ni år gammel, og jeg har lest Ivanhoe, Robin Hood, Davy Crockett; jeg har lest Skatten på sjørøverøya, Kong Salomos miner, Barna i Nyskogen, Tarzan, Jungelboken, En verdensomseiling under havet, Jorden rundt på åtti dager. Og jeg har lest Bibelen, eller rettere, jeg har lest Bibelen i diverse barnevennlige utgaver. Dette er et av mine søndagsritualer: barnevennlig Bibel-lesning. Jeg leser, og jeg gjennomgår lesningens forskjellige stadier: lyst, begjær, fascinasjon, fornemmelse, undring, irritasjon, forskrekkelse, harme, avsky, skyldfølelse, kvalme, besinnelse, kjedsomhet, ettertanke, kunnskapstørst.

Eva. Hva skulle hun ellers gjort? Hun måtte spise av treet. Det er jo opplagt. Dette vet vi. Vi vet fordi vi spiser av treet hver gang vi åpner en bok. Og jeg liker Jona. Jona i hvalfiskens buk. Jeg håper inderlig han klarer å gjemme seg, klarer å flykte, gå dit han vil, til slutt.

Buk. Bok. Og Jesus gikk på vannet.

4.
Men Hamsun?

Ja, mine foreldre har snakket om Hamsun. Og norsklæreren, også han har snakket om Hamsun, Norges største forfatter.

Kom igjen, sier jeg til Roy.

Jeg har fått det for meg at vi skal knabbe en bok. På høy tid å knabbe en bok. På høy tid å lese Hamsun.

Joda, jeg kunne ha lett etter navnet i mine foreldres hus, jeg er overbevist om at navnet er å finne der. De har jo snakket om Hamsun, mine foreldre, de har snakket om Hamsun og de har lest Hamsun, ingen tvil om det.

Kom igjen.

Og jeg tenker på Ivanhoe, ridderen som trosset sin far og rettet blikket mot lady Rowena, og ikke bare lady Rowena; jeg glemmer ikke Rebecca, den jødiske jenta som reddet Ivanhoes liv, umulig å glemme Rebecca, umulig, og det er bare å innrømme det: jeg liker Rebecca mer enn jeg liker lady Rowena, ja, jeg har sagt det til Roy, jeg har sagt at jeg liker Rebecca mer enn jeg liker lady Rowena, og Roy har sagt han forstår hva jeg mener.

Kom igjen.

Og jeg tenker på Robin Hood, helten som stjal fra de rike og gav til de fattige, og jeg tenker på Davy Crockett: en luring med børse, kniv og merkelig lue.

Og jeg: jeg er Ivanhoe, jeg er Robin Hood, Davy Crockett; jeg retter blikket mot Eva og vet hun gjør det eneste hun kan gjøre, og jeg tenker på Jona i hvalfiskens buk, jeg liker Jona. Kom igjen, Roy.

5.

Dermed var Olas lykke gjort hos fru Foss, butikkmadamen. Og dermed ble også Olas tilværelse i Oslo atskillig endret: han begynte å tjene skillinger. Han gikk nemlig ærender for fru Foss. Det var de dager han kunne tjene sine 25 øre, men andre dager igjen var det mer stille, og han satt bare i det vesle kammerset bak butikken og pratet når han var ferdig med leksene. Det vil si det var mest madamen som pratet, Ola hørte på. Og det var hovedsakelig om avdøde herr Foss, som bare hadde hatt den feil at han var for god for denne verden.

For sent å angre. Forbrytelsen er begått. Godt hjulpet av Roy har jeg stjålet en bok. Denne boken. Bygdebarn. Ola i byen

Og vi: vi er jo bygdebarn. Roy og jeg, to bygdebarn som har for vane å drømme seg vekk. Langt vekk. Så kanskje det ikke er så dumt å lese en bok om bygdebarn, en bok om Ola, Ola som kommer til byen, og som der, på en heldig dag, kan tjene sine femogtjue øre. Nei, kanskje ikke så dumt.

Men Hamsun? Er dette Norges største forfatter? Nei. Dette er en annen Hamsun. En annen. Etter nok et besøk på skolebiblioteket er kunnskap blitt tilegnet – og nok en bok er forsvunnet fra hyllen.

Roy holdt vakt. Ingen oppdaget oss. Tror vi.



Skrevet av:
Kommentarer