”Han vart bra rasande”

”Han vart bra rasande”

Boktittel: Ein motig maur

Forfatter: Tarjei Vesaas, Steffen Kverneland

Illustratør: Tarjei Vesaas, Steffen Kverneland

Oversetter: Steffen Kverneland

Forlag: Det Norske Samlaget

Årstall: 2006

Antall sider: 64

En ting som har blitt til i og for et medium, omarbeides og tilpasses et annet medium; den er blitt remediert. Bok blir tegneserie, tegneserie blir film, film blir dataspill, dataspill blir rollespill. Alt blir til spinn off-produkter. Remediering er ikke noe nytt, men det er i vinden. Det er også intertekstualitet — at en tekst forholder seg til andre tekster.

Remediering 1
I 1998 trykket Dagbladet ”Ein motig maur”, en tegneserie-føljetong i fire episoder av tegneren Steffen Kverneland, en remediering: Tegneserien bygde på novellen ved samme navn fra samlingen Vindane (1952) av Tarjei Vesaas. ”Ein motig maur” gikk fra skjønnlitterær novelle av en av Norges ledende forfattere i det tjuende århundre, ærbart publisert i en bok med tykke permer og godt papir utgitt av Gyldendal Norsk Forlag, til en røff tegneserie billig publisert på en avisside av dårlig papir i en norsk løssalgsavis. Jeg har ikke avis-tegneserien for hånden, men jeg husker den og andre av Steffen Kvernelands klassikeramputasjoner. De var røffe, frekke og kjærlighetsfullt uærbødige, innslag av bevegelse og farge og lek på en stivnet avisside med forutsigelige former.

Remediering 2
I 2006 remedierer Samlaget Steffen Kvernelands tegneserie til billedbok. Hver tegneserierute blir en bokside. Mens tegneserien var trykt på grovt avispapir og hver tegning var av langt mindre format, gir billedboka god plass til tegningene og teksten. Papirets ruglete kvalitet kommer fint frem i den gode gjengivelsen sammen med spillet i fargenes valører og penselstrøkenes rytme.

Novellen i Vindane henvender seg til det ”høylitterære” kretsløpet, selv om den antropomorfe (menneskelignende) fremstillingen av mauren mer tilhører barnelitteraturen. Avissidene henvender seg til ”Gud og hvermann”. En remediering som ”amputerer” et kjent voksenlitterært verk og fortolker det, henvender seg mest til det voksne lesende publikum, som ikke vanligvis leser tegneserier. Billedboka på sin side er hjemmehørende i barnebokverdenen. Det er ikke bare målgruppen som endrer seg ved remedieringen fra tekst til avistegneserie til billedbok. Remedieringen har også gjort noe med teksten: fra ”kunsttekst” på tettskrevne boksider til tegneseriens ”brukstekst” på en illustrert avisside til korte illustrerte tekster på en bokside. Tekst uten bilde. Tegneserietekst. Ord og bilde som på jevnbyrdig vis forteller historien og gir den intensitet, grusomhet og humor.

Novellens intertekst
Et bilde sier mer enn tusen ord, heter det. Når en leser Vesaas ”Ein motig maur” føler en absolutt ikke behov for å ta frem rødpennen. Novellen oppfyller kortformens sjangerkrav til økonomisk språkbruk. Den er konkret og direkte i sitt språk, synsvinkelen er personfokusert tredje person; mauren er aktør og handlingsmotor og bevissthet med begrenset innsikt i egne handlinger. Underliggjøringen i teksten skjer ved at heller ikke leseren helt forstår hva som skjer. Maurtuva er tydelig en allegori på et menneskesamfunn stappfullt av hybris:

[quote style=»boxed»]”Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førde ut i solskinnet.»(7)[/quote]

Maur er arbeidsomme og modige, maursamfunnets organisasjon og samarbeid er blitt sett på som moralsk forbilledlig lydighet og solidaritet. Det er disse forestillingene novellen kretser om, bokstaveliggjør og fordreier. Vesaas sin novelle forholder seg trolig til billedboka Ein modig maur(1948) av Frithjof Sælen (Frithjof Sælens billedbøker er blitt nyutgitt av Omnipax, se anmeldelse her) som idealiserer disse forestillingene om mauren. Sælen skrev oppbyggelige, antifascistiske barnebøker i den andre verdenskrigens kjølvann og hos ham fører den modige mauren en heroisk kamp mot dronningens totalitarisme.

Hos Vesaas får den modige mauren en tømmerstokk i skallen og det skjer en forrykning (han blir forrykt!). I stedet for å være én i massen går han ut i verden på egenhånd.

[quote style=»boxed»]Tørr og motig og mager var han. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fienden hans alt saman.”[/quote]

Slaget i hodet forandrer den modige maurens omdreiningspunkt fra tuva og til ham selv. På maurs vis sluker han alt på sin vei, og jo dårligere det smaker, jo mer rasende blir han.

Sampling
På det første oppslaget i billedboka er det morgensol mellom de granleggenes lange skygger: ”Heimen hans var stor, og låg på solsida av ei gran. Alle som budde her var motige.” Teksten klipper de setningene den trenger fra den første novellesiden. Den bruker den første setningen i novellen, for så å hoppe over nesten to hele avsnitt før den finner sin neste setning: ”Alle som budde der var motige”.

Neste side går i svart hvitt. Den forkortete teksten er satt inn i en snakkeboble over et portrett av Tarjei Vesaas’ smilende ansikt: ”Dei rende over einannan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei,” forteller Vesaas mens han smiler bredt på nærbildet, ja han ler. I ansiktet hans er de dype, markerte furene tegnet med sort strek. Øynene forsvinner i rynkene, som om han myser mot den samme morgensola som treffer maurtuva ved granleggen. ”Andletet hans er fullt av merke etter ver og vind og slitsame landevegar, og etter boteråder mot dette,” som Vesaas skriver i novellen ”Den ville ridaren”, også i Vindane. Fire slike nærtegninger av Tarjei Vesaas fordeler seg gjennom billedboka, og det er bare på den aller første at Vesaas smiler. I den opprinnelige tegneserien i avisa fungerte forfatterportrettene (trolig) som en gjenkjennelsesvignett for hver episode. Små barn vil neppe gjenkjenne forfatterens ansikt (selv om fotografiet som er forelegget for Kvernelands portrett er gjengitt på omslagets innbrett). De vil trolig se på portrettene som en bestefar som forteller historien. I billedboka får portrettet en annen funksjon. Det første brede smilet blir litt fandenivoldsk i forhold til den alvorsfulle bekymringen i de påfølgende portrettene og den nærgående tegningen av det svarte blikket inn i fortellingens undertekst som avslutter billedboka: ”En motig maur” er en absurd, dyster og besk fortelling.

Rasende i tekst og bilde
I fortsettelsen er alle ord som ikke er nødvendige for fremdriften av historien fjernet. Kverneland tegner mauren med bister kjeft, strittende kroppshår og antenner. Øynene er gule og olme. Omgitt av svarte soler og stjerner, spiraler og streker som angir uro og bevegelse traver han målbevisst gjennom sin verden. Han skal ingen steder. Han bare skal. Teksten er skrevet i samme strek som tegningene, det skaper en nærhet mellom tekst og bilde som samvirker til å gjøre fortellingen heseblesende intens. Det personfokuserte tredje persons perspektivet med begrenset innsiktsnivå er ivaretatt av tegnerens synsvinkel, som holder seg tett innpå maurens eget perspektiv. Det går så blodet og kroppsdelene spruter. Ordet ”rasende” forekommer et dusin ganger i novellen, og knapt færre ganger i billedboka. Med strittende spiraler og stjerner og soler er det fortærende raseriet en uro i billedflaten, og det oppstår interessant nok idet mauren spiser noe som smaker dårlig eller lite. Og det legger seg når mauren spiser hvitt og søtt sukker. Men selv om raseriet til slutt legger seg, ender det like fullt i fortapelse, selvsagt. Mauren dør i en kaffekopp som blir slengt ut og ”det stod med ein gong opp små rusk or jorda og byrja eta han.”

Dog eats dog
Historien fikk meg til å tenke på en soldat i krig, utstyrt med dødelige våpen kan han meie ned alt på sin vei. Motets følgesvenn er redselen som overmotet sluker, overmotet gjør krigen enda mer dødsfarlig, også for krigeren selv. På egen hånd, uten kommandostrukturen, blir soldatens drift syk og psykopatisk.

Hva går tapt?
Når jeg leser novellen, er ikke denne tolkningen like tilfredsstillende. Novellen er åpnere, mer forunderlig enn billedboka. Interessant nok har Kverneland fjernet noe handling akkurat på det stedet i novellen hvor sinnet forvandles til raseri. Mauren går løs på en ”ljosraud angmark”:

[quote style=»boxed»]Det vart basketak. Mauren gjorde bruk av syre, men den andre vart likevel for sterk, og bora den frie enden av seg ned i jordskorpa og drog mauren halvt med. Mauren vart sliten laus mot jordskorpa i det same marken kvarv, og dertil fekk han eit risp over auga, så det låg som ein bjelke over alt han såg på sidan. Han vart bra rasande. Smelte kjakane saman og gjekk. Ve det neste. (9)[/quote]

Bjelken i eget øye som en ikke ser for splinten i den nestes øye. Eller ikke kan unngå å se og som derfor gjør en rasende. Det er interessant at den bibelske referansen som ytterligere kompliserer og forvirrer tolkningen av novellens moralske univers er fjernet fra Kvernelands remediering.

Vellykket remediering
Novellen blir ikke utkonkurrert av remedieringen, den blir snarere styrket av den, mer interessant. ”Ein motig maur” tålte remedieringer til Kvernelands tegneserie som har tålt usedvanlig godt remedieringen til billedbok – for barn. Det skulle her ikke være nødvendig å slutte med et forbehold om at alle barn selvfølgelig ikke har samme sans for robuste absurditeter.

«Ein motig maur» av Tarjei Vesaas er sitert etter Vindane, Gyldendal 1952

Inger Østenstad

One thought on “”Han vart bra rasande”

Comments are closed.