Handlekraftige 11-åringer

Hilda Humlevik og folka som forsvant
av Irmelin Persdatter Gustavsen
Cappelen Damm 2022
301 sider

 

Hilda Humlevik og mysteriet på Søder Gods
av Irmelin Persdatter Gustavsen
Cappelen Damm 2023
313 sider

 

Hilda Humlevik og dagbokas hemmelighet
av Irmelin Persdatter Gustavsen
Cappelen Damm 2024
252 sider

Bøkene om Hilda Humlevik er skrevet for lesere i alderen 9–12 år. Forfatter Irmelin Persdatter Gustavsen har skrevet tre bøker i serien, alle fortalt av 11 år gamle Hilda. De to første bøkene har fått strålende mottakelse, og forfatterens debut, Hilda Humlevik og folka som forsvant, ble nominert til litteraturprisen Trollkrittet. Det er lett å forstå at boka ble nominert, dette er fortellerkunst på høyt nivå, som også begeistrer og underholder en 40 år gammel anmelder.

Ufrivillig ny start

Hilda er enebarn, og bor alene med tannlege-mammaen Anita. Selv om Hilda kan bli litt flau over morens noe rigide forståelse av hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige, ser de to ut til å ha det fint sammen. Hildas største problem er at hun ikke har noen venner, noe som selvsagt er både vondt og trist. Kanskje blir det ikke lettere av å være datteren til reguleringstannlegen, som kan brase ut fra kontoret til selv den kuleste gutten på skolen for å minne ham om å stramme reguleringen. Men alt er i ferd med å endres, hele Hildas verden snus snart på hodet.

Endringen kommer i form av Anitas nye kjæreste, Timian. Han som konstant kaller Hilda for Hilde, som kler seg som en eiendomsmegler også på sykkeltur og som helst vil ha mamma for seg selv. Plutselig er Anita og Timian forlovet, og de to tar med seg Hilda og flytter til et hus Timian påstår å ha arvet, i oppvekstbyen hans, Søderdal. Det viser seg at alt slettes ikke er slik Timian fremstiller det, og Timians inntog i Hildas verden blir den første dominobrikken som faller, og som sender Hilda i retning av en rekke mysterier og utfordringer.

Heldigvis er ikke Hilda alene om å nøste opp i alt det merkelige som skjer. I Søderdal finner hun raskt sine folk, nærmere bestemt jevnaldrende som også opplever ugler i mosen, nemlig Karl, Lamai og Gustav. Hilda har lenge ønsket seg en vennegjeng, og plutselig har hun det.

Uklar tidsånd

Bøkene ser ut til å foregå i nyere tid, men gir svært liten plass til moderne elementer. De fleste barna har mobiltelefon, de spiller Playstation og ønsker seg Converse-sko, ellers er det lite som bekrefter inntrykket av en barndom av dags dato. Med noen få unntak kunne vi like gjerne vært både 40 og 50 år tilbake i tid. Kanskje bidrar også den triste, treige og mørke byen Søderdal til dette gammelmodige inntrykket og den permanente søndagsstemningen. Det finnes verken basseng, idrettshall, fritidsklubb eller andre fritidstilbud der, og det kan se ut som latter og glede er fremmedord blant de som styrer byen. Søderdal byr med andre ord på en rekke utfordringer for Hilda, det er motstand å finne flere steder.

Gufne voksne i Søderdal

Én familie sitter med makta i Søderdal, nemlig Søder-slekta. Dette er en gjeng med bleike, utrivelige, maktsyke mennesker, som blant annet koker sammen noen virkelig uhyggelige fremtidsplaner for barna i byen.

Vendela Søder, utviklingspsykologen som driver Søderdal skole, opererer etter en fryktbasert pedagogisk modell. Metodene er mildest talt arkaiske, staffene grusomme, og barna forventes å være stille, høflige og gjøre som de blir fortalt. Kardinalsynden er å le og å tenke selv, og så lenge barna adlyder ordre fra voksne og ikke protesterer, er alt i sin skjønneste orden. Underveis i lesingen undrer jeg meg flere ganger over hvorfor ingen av foreldrene protesterer på dette. De godtar blant annet at barna må utføre vedlikeholdsarbeid på skoleområdet etter skoletid, som del av en kollektiv straff.

En voksen som skiller seg ut, er Karls far. Nils er dukkemaker, og har beholdt en lekenhet som få andre voksne i Søderdal fremviser. Hos Nils er døra alltid åpen, og han blir en god hjelper og støttespiller for Hildas gjeng. Nils lager morsom mat, kommer kjørende når noen trenger å bli hentet, og kanskje viktigst: han spør Hilda hvordan hun har det. Nils fremstår som den perfekte forelder, med sin lune fremtoning og inkluderende vesen, og blir en trygg havn for Hilda. Flere trygge voksne dukker opp gjennom bøkene. Verdt å nevne er den kule og fargerike bibliotekaren Ylva, som også hjelper barna med å løse mysteriene.

Forstyrret på en rosa sky

Selv om det er flere skumle ting som skjer og en rekke voksne som oppfører seg dårlig, er den totale mangelen på refleksjon og evne til å se bort fra egne behov som Hildas mor utviser, noe av det mest skremmende. Her har hun i løpet av få måneder overlatt flere store avgjørelser om sitt eget og datterens liv til en mann hun knapt kjenner. Selv om Hilda forsøker å si noe om alle varsellampene som blinker og uler på grunn av Timian, ser moren ut til å operere med en naiv og dumsnill holdning til fyren. Det er som et øredøvende paradoks: Anita, som er godt over snittet opptatt av å beskytte Hilda mot alt som kan være farlig, slipper en mildt sagt ustabil mann hun knapt kjenner inn i livet, i huset, og på toppen av alt sier hun ja til å gifte seg med ham.

Emosjonelt og relasjonelt er akkurat dette sviket et grøss på sitt ekleste, og jeg skulle gjerne sett Hilda forholde seg mer eksplisitt til morens skylapper. Å klandre sin eneste forelder, når man i tillegg er enebarn, er forståelig nok både vanskelig og komplisert. Lojaliteten til mor er som regel enorm, samtidig savner jeg å se andre reaksjoner fra Hilda enn at «mamma er forelska, da må alt tilgis». I bok nummer tre kommer et følelsesutbrudd fra Hilda, men da har hun funnet seg i utallige krevende og urettferdige situasjoner med Timian.

Sjarmerende forteller

Det kan se ut som Gustavsen tar leserne sine på alvor. Voksenstemmen som sitter bak og produserer teksten tar ikke nevneverdig plass i narrativet, men overlater det til Hilda. I størstedelen av bøkene er dette svært vellykket, med troverdige detaljer som at Hilda stort sett refererer til Nils som «faren til Karl», selv om han like mye blir en venn som hun kan tilbringe tid med alene.

Et innslag i første bok som jeg stusser over, er at Hilda banner, noe som kommer som lyn fra klar himmel. Jeg reagerer på det først og fremst fordi det ikke harmonerer med hvordan Hilda fremstår ellers i bøkene, men også fordi jeg opplever at teksten ikke trenger banningen. Bøkene er fulle av morsomme betraktninger, fargerike karakterer og god dialog, og mangler på ingen måte futt og fres. Jeg undrer meg over hva hensikten med banningen er, men legger merke til at det ikke gjentar seg videre i serien. Kanskje kan vi skrive det på kontoen for overtenning i seriens oppstart?

Noe annet som fanger oppmerksomheten min er Hildas vokabular. Tidvis snakker hun som en person langt eldre enn 11 år, selv om mye av denne kritikken dreier seg om valg av enkeltord. Eksempler er «konstatere», «partert» og «synkront». Bruker 11-åringer slike ord i dagligtale og i sine tankeverdener? Hilda snakker heller ikke om godteri eller godis, hun sier «sukkertøy». Hvis jeg legger godviljen til, kan jeg jo tenke at så påvirket har stakkars Hilda blitt av å bo i gammelmodige Søderdal og være elev på en skole hvor læreren noterer anmerkninger i en liten notatbok. Men slike språklige elementer skiller seg ut og forstyrrer leseflyten i en ellers dynamisk, helstøpt og godt formidlet historie.

Gustavsen har et stort komisk talent. I forkant av Anita og Timians bryllup arrangerer de fotografering hjemme, der Hilda blir sminket og kledd opp av en innleid sminkør og stylist. Dette er bare én av flere morsomme scener i bøkene, og jeg kunne ønske at enda mer av denne komikken fikk plass. Den humoristiske kvaliteten ved bokserien er en av flere grunner til at bøkene om Hilda Humlevik også egner seg svært godt som høytlesingsmateriale. Det er videre noe befriende ved at bøkene ikke er illustrert. Forfatteren bruker et livlig og bilderikt språk, og velger å stole på at leserne kan skape sine egne bilder.

Krevende mysterier for 11-åringer

Mysteriene Hilda og vennene står overfor, folk som er sporløst forsvunnet, kjellere i gamle gods med ekle rom og makthavere med katastrofale planer, er skumle og skremmende. I første omgang tenker jeg på dem som ren fiksjon, men jo lenger ut i bøkene jeg kommer, desto mer virkelighetstro virker de. Hvite, middelaldrende, privilegerte mennesker som styres av egen grådighet og uten evne til å tenke på fellesskapet, det ringer unektelig ei bjelle eller ti her.

Barna blir «mannen i gata» som skal stå opp mot og varsle videre om et system preget av korrupsjon. Innimellom spekulerer jeg på om noen av situasjonene Hilda og vennene havner i er i overkant skumle og dramatiske for en gjeng 11-åringer. Hilda blir ikke eldre for hver bok, men forblir mellom 11 og 12 gjennom alle tre bøkene. Barna må stort sett ordne opp selv, og det er Hilda, Lamai, Karl og Gustav som engasjerer seg i urettferdighet og lovbrudd, selv om det ikke alltid angår dem selv direkte. Det er noe håpefullt i dette, uten at det virker konstruert eller preget av sukkersøt Disney-optimisme. Hilda sier det så fint selv: «Jeg tror ikke at vi ikke kan klare det. Jeg tror bare at det kommer til å bli skikkelig vanskelig.»

Etter å ha lest alle tre bøkene om Hilda, er det ikke til å stikke under stol at undertegnede håper Hilda får lov å bli eldre etter hvert, det hadde vært gøy å se henne i aksjon som tenåring.