Hannu, Hannu

Å påkalle en bror

Hannu, Hannu er forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksens andre bok for barn. Både årets bok og Kanskje. Kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse (Omnipax 2003) har det til felles at de setter det å miste en som står en nær som omdreningspunkt. I begge bøkene er det et barn som blir borte eller dør. Mens boken om Pia hovedsakelig handler om Pias metafysiske tilstand etter døden, om hennes omsorg for lillebroren og foreldrene i deres sorgarbeid, så er Hannu, Hannu formet som et barndomsminne, som en erindring av en omsorgsfull bror og et nært søskenforhold preget av et foreldrepar i krise. Dette forholdet, plottet om man vil, kommer ikke minst til uttrykk i Øyvind Torseters enkle, vakre og uttrykksfulle omslagsillustrasjon.

En bror som er blitt borte
I teksten møter leseren et ’jeg’ som forteller om storebroren sin. Bokens første setning lyder: ”Da jeg var barn, hadde jeg en bror.” Hannu, Hannu er en lillebrors påkallelse av en bror som er blitt borte. Hvordan, om han er død eller bare forsvunnet, blir aldri slått endelig fast: ”Denne historien slutter på to måter. I den ene slutten kom Hannu aldri tilbake. […] Den andre måten denne historien slutter på, er at Hannu kom hjem likevel.” Tittelen viser til det personnavnet storebroren har krevde å bli omtalt med.

Og så sa broren min noe som jeg aldri har glemt. ”Hvis du noen gang skriver om meg,” sa han, ”så vil jeg at du skal kalle meg Hannu.”

Broren min hadde et annet navn, men nå som jeg sitter her og skriver om ham, vil jeg gi ham det navnet han ønsket seg. Derfor heter broren min Hannu i denne historien. Heretter skal jeg bare kalle ham det.

Tittelen kan leses både som en trøstende tiltale og som et rop. Et rop som leter: i skogen der broren ble borte eller i minnet der han kan være i ferd med å forsvinne. De to siste setningene lyder: ”Jeg tenker ikke så ofte på broren min lenger. Noen ganger tenker jeg på ham likevel.” Hvorfor broren krever å identifiseres med dette navnet gir ikke teksten noe direkte svar på. Skal man gjette, kan kanskje den finske forfatteren Hannu Salama spøke i besvergelsen. Hannu Salama (1936-) ble i 1966 rettsforfulgt for blasfemi. Med tanke på den dødstematikk og -forståelse Gulliksen gir uttrykk for i de to barnebøkene, kunne kanskje også han fått problemer med den finske blasfemiparagrafen. (Paragrafen ble slettet fra loven før Salamas sak kom opp for høyesterett).

Trangen til tårer
Da Kanskje. Kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse ble utgitt, ble det trukket paralleller til blant annet Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Den samme linjen kan man tenke seg trukket fra Hannu, Hannu. Ikke minst fordi det går en tydelig tråd mellom Gulliksens to bøker. Det er nesten fristende å antyde at årets bok er en kraftig omarbeiding og forbedring av boken om Pia. Pias lillebror Martin har mange likhetstrekk med jeg-fortelleren, lillebroren, i Hannu, Hannu. De er begge svært engstelige for leken med andre barn. Selv om de vil si ja til å være med å leke, sier de nei og blir sittende på benken å se på. De vegrer seg fordi de er redd for å begynne å gråte. Det er denne trangen til tårer som gjør at Pia og Hannu så gjerne vil beskytte lillebrødrene sine. ”Hvordan skal det gå med den stakkers lillebroren min?” tenker Pia, og i den ene slutten på historien sier Hannu ”Jeg passer på deg nå, så kan du passe på deg selv senere.” Men storebroren har også uttrykt en slags irritasjon over den innesluttede og gråtende broren. ”Hva er det med deg?” spør han. Selv er broren stadig ute, i skogen, på sykkel. Først kanskje som et uttrykk for en sunn og aktiv gutt, men siden mer som uttrykk for en flukt fra de uoppmerksomme foreldrene som skal skilles. I et intervju i Klassekampen setter Nils-Øivind Haagensen Hannus spørsmål til broren i sammenheng med Gulliksens øvrige forfatterskap. Gulliksen forklarer at spørsmålet på mange måter er en inngangssetning til skrivingen.

Spørsmålet er kanskje også lillebrorens inngang til fortellingen om Hannu. På ett vesentlig punkt skiller også Gulliksens to barnebøker seg fra hverandre. Mens Martin i den første boken skal begynne på skolen, så lærer jeg-fortelleren i Hannu, Hannu seg både å lese og skrive. Det er jo også skriften som muliggjør lillebrorens versjon av fortellingen om broren og brorens forsvinning.

”Hva gjør du?” sa broren min. ”Har du lært å lese?”

”Ja,” sa jeg.

”Stakkers deg,” sa han. ”Men kanskje du kan glemme det igjen?”

”Nei,” sa jeg. ”Jeg glemmer det aldri.”

”Ja, ja,” sa broren min. ”Det blir verst for deg.”

Og kanskje ble det det. Kanskje ble det verst for lillebroren som på grunn av språket fikk et middel eller et redskap å uttrykke og bevare eller befeste minnene, erfaringene, tapet, sorgen, savnet, melankolien eller ensomheten i. Tårer eller tur i skogen strekker ikke til for ham. Språket kan flytte han til steder og tanker han ikke visste om: ”JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE VINGER PÅ RYGGEN. Det hadde jeg aldri tenkt på før, men nå hadde jeg skrevet det, og jeg tenkte at det var sant.” Skrivingen blir lillebrorens måte å forstå eller tydeliggjøre tankene på. Boken eller historien om Hannu, historien om ”broren min”, er blitt en mulig måte å forstå brorens forsvinning på. En måte å leve videre på.

”For alle aldre”
Bak på bokomslaget, på vaskeseddelen, har forlaget eller forfatteren, eller begge deler, bestemt at ”Det fins noen ganske få bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre. Hannu, Hannu er en av dem.” Formuleringen ’alle aldre’ ligger tett opp til Jon Fosses ’all-alder-litteratur’-begrep. Hvis det er denne merkelappen baksideteksten sikter seg inn mot, så sikter også boken seg inn på å bli lest som et estetisk autonomt verk, som frakoblet begrepet ’barnelitteratur’. Likevel blir boken utgitt som ungdomsbok og er plassert i kategorien ’ungdom 12+ år’ på forlagets nettsider. Baksidetekstens insistering på å gjøre boken til noe eksklusivt, til én blant få, vitner om en unødvendig nedvurdering av et solid antall gode, norske bøker primært utgitt for å bli lest av barn og unge. Er det for freidig å spørre om det er Norsk Kulturråds ’éi-bok-regel’ som spøker i valg av kategori?