Håpefuglt

Utenfor en leilighet jeg bodde i i Bergen, hadde vi et kråketre. Der samlet en flokk kråker seg rundt klokka 17.00 hver dag, og ved et eller annet tidspunkt lettet flokken og dro videre, noen hevder de fløy til Voss. Neste dag kom de tilbake. Gud vet hvor mange andre steder de hadde vært på veien mellom Bergen og Voss. Men de hadde nok sine faste trær.

I dette treet virket det som om de hadde et system i hvordan de var plassert; at det fantes et hierarki. Kanskje var det de eldste som satt på toppen, mens jyplingene fikk de nederste grenene.

Jeg jobbet som postbud i denne tiden, og dro på jobb på den tiden av døgnet da bare kråker og drosjer er våkne. Da jeg gikk gjennom byen i morgenmørket, støtte jeg ofte på kråker som basket med hamburger-papirene sine, eller rev noe ut av en søppelbøtte. Jeg la merke til at om jeg ikke så på dem, fortsatte de bare med sitt. Men om jeg fikk øyekontakt med dem, fløy de.

Det er nok urettferdig at vi mennesker tenker på intelligens hos dyr som noe som inntreffer i den grad de ligner oss. En hamster, som couldn’t care less about you, er jo sikkert like intelligent, selv om vi samhandler bedre med kråker, katter, hunder og rotter. Hamsteren har sitt eget liv, og er dessuten oppe om natten, så hvem vet hva hamsteren driver med når vi sover. Kanskje den regner ut kompliserte annengradslikninger.

Dynamiske tegninger

Når Elisabeth Moseng har skrevet en bildebok om kråka, er jeg i utgangspunktet over middels interessert. Det må jo Moseng også være. Og boka er til glede for både litteratur- og kråkeinteresserte. Ulike fakta er drysset rundt i boka som info, men først og fremst gjennom levendegjøring av hvordan kråkene lever livene sine. Kråkene har god hukommelse. De kjenner deg igjen. De husker om du har gjort noe slemt. Og så forteller de det til vennene sine. De kjenner igjen bilen din. De planlegger oppgaver, og finner løsninger. Som når de skjønner at hodet deres er for stort til å nå ned i en mugge med vann, der det også ligger en godbit. Da kan kråka slippe ned steiner til vannstanden stiger, og godbiten (agurk? Sitron? Jordbær?) kommer til overflaten.

Kråkepar kan være kjærester hele livet. De kan si «kra» på 40 forskjellige måter, og informere hverandre om fare, fiender, venner, mat, og de kjenner hverandre igjen på stemmen. Det siste er jo naturlig, da de fleste kråker for oss mennesker ser relativt like ut. Én indikator må de ha på hvem som er hvem. Sebra-barna kjenner jo også igjen mødrene sine på det liksom utrolig spesifikke sebramønsteret. Kråkene har dialekter; det er ikke sikkert at Trondheims-kråkene forstår Flekkefjord-kråkene, uten videre. Kråkene holder rettssaker; kråketing. Som gjerne ender med at en av dem må avgå med døden. Kråka kan slippe nøtter ned på veien, slik at bilene kjører over dem; så har de et ferdigknekket måltid. Kråka stuper kråke. Mange av oss har nok sett You Tube-videoer av kråker som ruller ned snødekte tak, for så å gå opp igjen og gjenta det. De leker. De hermer etter lyder.

Alt dette formidler Moseng gjennom varierte og dynamiske tegninger holdt i svart og grått (selvsagt) og en slags lakserosa, så fikk laksen også være med her. Oppslagene er lette å lese både tekstlig og visuelt, gjennom pedagogiske løsninger, uten at det skal forstås som førende. Tvert imot. Det er bare kløktig utført når det i det første oppslaget handler om at kråka har god hukommelse, og vi ser en sint mann på første siden som sier i en snakkeboble «Jeg vil IKKE ha kråker i hagen min!» og kråkene på neste side sier (til hverandre) «Han der glemmer vi aldri» og «Han ødela reiret vårt».

Jeg lærte også, blant mange andre ting, at det er ikke de eldste kråkene som sitter i toppen av treet. De eldste sitter innerst mot stammen, vernet for vær og vind. Så får vel jyplingene sitte ytterst i blåsten en stund, da, før de rykker inn mot det beskyttede ved fremskreden alder. Men det betyr at kråkene tar vare på sine eldre. Noe til ettertanke?

Menneskene, bilene, kråkene, trærne er i samhandling i Mosengs bilder. Naturen, luften, solnedgangen, nattemørket. Universet er organisk, inviterende, i en åpen og spot-on, inspirert tegnestil.

Teksten er kortfattet og saklig, men aldri tørr: «Den kan lage falske gjemmesteder (uten mat) for å lure andre fugler til å lete der mens den selv spiser». Identifikasjon med kråka fins i setninger som: «Å stupe kråke kan kanskje du også?»

Spart for dikkedarer

Vi trenger ikke stupe kråke for å kjenne samhørighet med kråka (men vi kan godt). Elisabeth Moseng har laget en bok som tar oss rett inn i kråkas univers; ikke i vårt. Det er tatt for gitt at vi kan interessere oss for fuglearten, vi blir spart for dikkedarer, og dette er det mest sympatiske med utgivelsen. Da jeg etter opplevelsen med kråketreet ble så fascinert at jeg gikk til innkjøp av Norsk ornitologisk forenings brosjyre «Kråkefuglene – en del av naturens mangfold», viste den seg å ha underteksten «Fortjener de sitt dårlige rykte?» Nå er det ikke den brosjyren jeg skal anmelde, men likevel: Hvis jeg ikke går rundt og tenker fra før at kråka har et dårlig rykte, trenger jeg å få vite det på forsiden av en fugleforenings «kampskrift»?

Jeg nekter også for at duene har fortjent betegnelsen «luftens rotter». Duer er flotte, og en del av bybildet, takk for at dere vil være med oss, og jeg blir spak i hjertet hver gang jeg ser en due som halter på sine overkjørte føtter. De kan delvis skylde seg selv fordi de kommer så tett på oss, og ifølge Mosengs bok mangler de trafikkforståelsen som kråka har. Men likevel. Det er ikke duenes feil at vi overkjører dem, i enhver forstand.

Fugler må være velkomne, dyr må være velkomne, i denne villfarelsen vi lever i som sier at menneskene er den overlegne arten på jorda. Det er jo bullshit. Men det skal vi ha: Vi har lagd et språk og har opparbeidet en vitenskap som gjør at vi kan vite at kråka kan si «kra» på 40 måter. Så gjenstår det bare å skjønne alt det andre kråka kan, som vi nok aldri helt vil få tilgang på. Litt som forfattere og illustratører, som Moseng, som bare rett og slett begår denne boka, og så er den så fin. Fåglarna vet varför.