Har et tusenbein virkelig tusen bein?

Dyreriket er fullt av små og store merkverdigheter, og mange barn er ivrige etter å vite mer om hvem som har satt spor etter seg i hagen eller hvem som bor under steiner i fjæra. Leksikonet fra Aschehoug er rikt på både naturtro tegninger, fotografier og faktaopplysninger, og er på sine premisser en god kilde til kunnskap. Her er mye å begeistres over, og noe å irritere seg over.

Dyreleksikonet gir korte og informative artikler om hvert dyr som er tatt med, og det er et rikt utvalg av dyr fra hele verden. Sporforklaringer gis ikke, det er i stedet lagt vekt på å presentere tegninger av hvert dyr, med en kort tekstbeskrivelse til, samt en informasjonsboks med opplysninger om dyrets latinske navn, dets størrelse og hva slags omgivelser det lever i.

Innledningsvis finner vi en side med forklaringer til hvordan leksikonet skal brukes, med symbolforklaringer og redegjørelse for inndelingen av leksikonet. Den som ikke får med seg denne sida, blir hjelpeløs i forhold til de mange symbolene som er brukt. De er ikke lette å huske, så man må stadig bla seg tilbake til sida med forklaringer, noe som er litt trettende.

Leksikonet er ordnet i seks hovedkapitler: Pattedyr, fugler, fisker, krypdyr, amfibier og insekter og andre virvelløse dyr. Pattedyrene får litt flere sider enn de andre, noe som virker rimelig. Innledningsvis i hvert kapittel presenteres dyregruppens fellestrekk og historiske utvikling. På slutten av hvert hovedkapittel kommer det interessante artikler på et par sider som tar opp noen ofte stilte spørsmål: «Hvorfor er noen dyr giftige?» eller «Hvorfor har sebraen striper?». Et spørsmål jeg ikke får svar på, er hvorfor ålen i våre og andres farvann, på død og liv må helt til Saragassohavet for å formere seg. Ikke bare unnlater leksikonet å svare på hvorfor det er slik, det forteller ikke heller om dette fantastiske ved ålen i det hele tatt. Jeg er skuffet, på ålens og Saragassohavets vegne. Antakelig er det slikt som må kuttes, med den begrensede plassen hvert dyr er tildelt. Det er likevel en viss vektlegging av de litt oppsiktsvekkende, rare eller dramatiske opplysningene om dyra. For eksempel er den første store fargetegningen vi kommer til, en illustrasjon av en blodsugende vampyr, sittende på noe som kan se ut som menneskehud. Mange barn vil elske denne! Andre vektlagte scener er krokodille på jakt, nærbilde av en brilleslange og en skummel wobbegong.

For den som vil finne fram til dyr som lever i norsk natur, er det en mulighet å gå gjennom det fyldige registeret over dyrearter for å finne «våre» dyr. For en del av dyra i Norge, finnes det dessuten egne bøker, også for barn. Det er i det minste tilfelle med fjellreven, gaupa og ulven.

Tatt i betraktning at dette er 2. utgave, er det irriterende å finne feil som så lett kunne vært luket bort, ved hjelp av en norsk fagkonsulent. Ulvens utbredelse i Europa er her begrenset til Øst-Europa, noe som stiller vår hjemlige ulvedebatt i et underlig lys. Det finnes avgjort ulv i både Norge og Sverige. Også gaupa, stakkar, er i Aschehougs dyreleksikon forvist til Øst-Europa.

Språklig er leksikontekstene holdt i et nokså dagligdags, godt fungerende og ikke altfor vanskelig språk. Et unntak er sida med symbolforklaringer, der jeg snubler i ordet «habitat». Det kunne man oversatt med ’tilholdssted’, eller spandert en forklarende setning, siden dette ordet får nokså stor betydning, i og med alle symbolene som bare beskrives som «habitatsymboler».

Aschehougs dyreleksikon kom første gang ut i 2000, et år etter den engelske originalutgaven. Det en fin gave til nysgjerrige unger fra 8-årsalderen og noen år oppover. Leksikonet er dessuten nødvendig å ha i både grunnskolebibliotek og folkebibliotekenes barneavdelinger. Det fungerer godt som et enkelt oppslagsverk. Men man skal altså ikke ta for gitt at alle opplysningene er korrekte.

Har virkelig tusenbeinet tusen bein? Nei, sjelden mer enn et par hundre, sier leksikonet. Jeg kommer ikke til å kontrolltelle!