Tittel: Haren Henriette og andre vers
Tekst: Bo Gaustad
Forlag: Cappelen Damm AS
Årstall: 2008

ISBN 978-82-02-28648-4

Haren Henriette og andre vers

VETERAN OG DEBUTANT – MED HODET OVER VANNET

Bo Gaustad er med Haren Henriette og andre vers både veteran og debutant. Dette skinner kanskje gjennom ved det at illustrasjonene fremstår som enkle og tydelige, mens diktene er et sammensurium av idérikdom.

Drukner
Bo Gaustad har, siden debuten med Slottet (med tekst av Marit Lande) i 1997, illustrert en rekke bøker, særlig barne- og ungdomsbøker. Med Haren Henriette og andre vers debuterer hun også med egne tekster. De skriver seg inn i den relativt korte, men stødige rekken av norske tøyserim, med Inger Hagerup og André Bjerke som ”de to store”. Gaustad er ikke like tydelig i stil og innhold som disse. Etter et par gjennomlesninger sitter jeg igjen med et sammensurium av ord, rim og rytme. Sammensuriet kretser rundt ulike dyr, menneskeskikkelser og steder. Det syder og sildrer, det rimses og ramses, det er moro, det er ”Fullt hus”:

      I stuen var det fullt av mus

 

      Av muntre, kvikke mus

 

      Som danset i Hawai-utstyr

 

      Og hadde åpent hus

 

    (…)

 

Videre i dette diktet er det en skuffet gås på badet, en furten ku på loftet, og en følsom elg i boden. Det er som om Gaustad også holder åpent hus, og inviterer alle skapninger og idéer inn i sin bok. Alt skal med. Det er nesten litt overveldende, og jeg tror ikke barn får med seg alt som foregår. Det blir rett og slett litt mye på én gang. Som godnattlesing for de små, tenker jeg at det kan være lurt å lese et par dikt av gangen, hvis ikke kan det fort bli litt kjedelig med denne ordflommen. I alle fall er det sikkert at innholdet i diktene drukner i flommen av ord og rim og rytme. Det kan være en fornøyelig dukkert, men det kan også bli litt vanskelig å puste. Stakkars Haren Henriette drukner også i bokas siste dikt, fordi den lange fletten hennes fester seg på havets bunn.

Flyter
Den samme fletten bidrar til at hun blir reddet i bokas første dikt. Hun flyter på fettet, men hadde det ikke vært for at en kaptein får tak i fletten hennes, og dratt henne om bord i båten sin, ville hun nok ikke overlevd. Og til tross for faren for å drukne, synes jeg diktene er gode. Man kan si at de også flyter på fettet: Det føles litt som om jeg har forspist meg på ord og virkemidler, men samtidig kan jeg ikke unngå å bli smittet av diktegleden som ligger på bunnen og bobler opp gjennom linjene.

Som nevnt kan det føles som om rim og rytme er viktigere enn selve innholdet i diktene. Men under den lystige og humoristiske overflaten som disse virkemidlene skaper, ligger også alvoret, eller bedre, det tragikomiske. Som i diktet «Ulltøy»:

      I Afrika går barna rundt

 

      med ullsokker som stikker

 

      Dem har de fått i gave

 

      i fra damene som strikker

 

      på hundrevis av sokker

 

      som de fyller opp i kasser

 

      og sender dem til varme land

 

    og håper at de passer

 

Illustrasjonen til dette diktet viser en stork, et neshorn og en apekatt, med en ullsokk på henholdsvis hodet, rundt halsen og på hendene. Hvorfor Gaustad bruker dyr i stedet for barn i illustrasjonen, vet jeg ikke, men det understreker i alle fall det snodige ved å sende ullsokker til varme land. Og dyr med ullsokker er jo også morsommere enn mennesker med ullsokker, særlig i barns øyne. Men det tragikomiske aspektet ved boka, gjør at den også blir mer interessant for den voksne leseren.

Illustrasjonene er altså tydeligere enn diktene. De fremstiller noen få elementer med en rufsete, men enkel strek, og med sober fargelegging i duse nyanser. Dyrene og menneskene ligner hverandre, og har overdrevne detaljer som bringer assosiasjoner til karikaturtegninger. De ser morsomme ut! Illustrasjonene viser innholdet i diktene, verken mer eller mindre, og er på den måten med på å roe ned ordflommen.

Rabledikt
Jeg leser i et program for et barnebokseminar at Haren Henriette og andre vers inneholder rabledikt. Jeg kjenner ikke til dette begrepet, og blir nysgjerrig, men finner ikke mer informasjon verken på nett eller i bøker. Jeg begynner å tenke selv: Jeg forbinder det å rable med å skrive eller tegne noe i full fart – å rable ned noe. Det ligger helt klart mye arbeid bak både tekst og tegning i denne boka, men rabbel kan være betegnende for det vrimlende inntrykket diktene gir, og således også være et godt alternativ til det mer kjente tøyserim eller morovers. Og jeg håper Haren Henriette rakk å skape noen arvinger som Gaustad kan rable videre liv til.



Skrevet av:
Kommentarer