Tittel: Coraline
Tekst: Neil Gaiman
Illustratør: Dave McKean
Oversetter: Elin Brodin
Oversetter: Henning Hagerup
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2003
Antall sider: 150

Hårreisende spennende eventyr

Grunnmønsteret i fortellingen er velprøvd og gammelt: Barnet snubler på en eller annen måte inn i en annen verden og må kjempe mot det onde for å komme tilbake. I Coraline har Neil Gaiman utnyttet dette grunnmønsteret slik at leseren til tider holder pusten.

Noen av verdensbarnelitteraturens aller største klassikere er formet over denne lesten. I Alice i Eventyrland faller Alice først i søvn og deretter ned i et kaninhull. C. S. Lewis’ Narnia-serie innledes med at barna snubler inn i eventyrverdenen Narnia gjennom et klesskap. Hverken i Alice i Eventyrland eller i Narnia-bøkene er imidlertid ”virkelighetens” og fantasiens universer forbundet med hverandre. Det som står på spill i eventyrverdenen, truer ikke barnets tilværelse i virkeligheten verken materielt eller emosjonelt. Styrken i Neil Gaimans fortelling Coraline er at eventyret og ”virkeligheten” her forbindes slik at alt står på spill for hovedpersonen. Det onde er usedvanlig heslig og ondt, og det truer selve grunnlaget for Coralines virkelige eksistens og alle hun har kjær. Konfrontasjonen med det onde krever stort mot av Coraline, og hennes seier blir derfor ekstra stor.

Fortellingen starter i en tilforlatelig realistisk om enn noe sær verden. Coralines foreldre tilbringer dagene foran sine datamaskiner og har liten tid til overs til datteren. Familien har nettopp flyttet inn i et digert gammelt herskapshus som er blitt delt i flere leiligheter. Huset har en enorm hage som det ensomme barnet Coraline utforsker i løpet av de siste ukene av sommerferien. I hagen streifer en katt som hun ikke helt får kontakt med, men hun stifter bekjentskap med de andre beboerne i huset: et par pensjonerte skuespillerinner som lever på minnene av forgangen suksess, og på loftet en eldre mann som virker senil og babler om musene han trener opp til å gjøre sirkuskunster. En kjedelig regnværsdag teller Coraline dører og vinduer i huset. Hun finner ut at en av dørene åpner mot en mur som sperrer adgangen til naboleiligheten. Men denne døren er mer enn som så, og når den åpner seg for Coraline avslører den en speilverden som etteraper hennes egen. Her finner hun en kvinne som ligner på hennes mor, bortsett fra at hun har svarte knappeøyne. Kvinnen presenterer seg som hennes ”andre mor”, har tydeligvis ventet på henne og vil ha henne som sin egen. På samme måte finner hun en mann som angivelig er hennes ”andre far”. Hun har også et rom som ligner på hennes eget, men med helt andre og langt mer fantastiske leker. Kvinnen med knappeøynene og hennes krav om Coralines datterkjærlighet virker frastøtende på Caroline. Først da hennes ekte foreldre plutselig blir borte, bortført – skal det vise seg – av den onde falske moren, går Caroline igjen gjennom den mystiske døren og tar opp kampen for å vinne sitt liv og sine foreldre tilbake.

Elementene i fortellingen er tatt fra fantasysjangeren og eventyret. Den sky katten fra virkelighetens verden, blir for eksempel Coralines snakkende hjelper i speilverdenen. Speilverdenen er en illusjon som holdes sammen av den onde morens vilje, og den svinner jo nærmere Coraline kommer seieren. Til slutt er den onde moren redusert til en knoklete hånd som kjemper for å få tilbake nøkkelen til døren mellom de to universene. Denne hånden minner om hendene som faller ned fra tak og skader helten i eventyrspill som for eksempel Nintendos Zelda. Den forfølger Coraline inn i ”virkelighetens” verden, og den siste heltedåden hun må gjøre er å uskadeliggjøre den.

Mange barne- og ungdomsbøker som sender sin helt eller heltinne ut på eventyr, gjør barnet foreldreløst og dermed prisgitt sitt eget mot og sin kløkt. Det foreldreløse barnet har også en større uavhengighet og frihet som sannsynliggjør at eventyret kan finne sted. Fullt utstyrt med mot, kløkt og snarrådighet er Coraline en typisk eventyrheltinne, det spesielle er at spenningen i fortellingen tar utgangspunkt i et realistisk psykologisk forhold til foreldrene. Det er hennes følelsesmessige avhengighet av foreldrene som utløser og vedlikeholder hennes heltinneegenskaper.

Gaiman innleder sin lille, hårreisende spennende og velskapte fantasyroman med et sitat av G. K. Chesterton, som mer enn tydelig nok uttrykker hvilken eventyrmagi som er i spill i en vellykket fantasyroman som denne: ”Eventyr er mer enn sanne: ikke fordi de forteller oss at drager finnes, men fordi de forteller oss at drager kan beseires.” Fortellingen om hvordan Coraline berger sine foreldre og seg selv fra speilverdenens ondskap og tilintetgjørelse, er dertil et eventyr som forteller at drager  beseires.

Det står kvalitet skrevet på hver side av denne lille romanen. Med små, men effektive litterære virkemidler skaper Neil Gaiman et virkningsfullt eventyr. Dave McKeans tegninger er like effektive stemningsforsterkere. Elin Brodin og Henning Hagerups oversettelse er rytmisk og fin.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.