Harry Potter og dødstalismanene

Magisk sluttspurt for Potter

I Harry Potter og halvblodsprinsen avspiste J.K Rowling leserne sine med en avslutning så utilfredsstillende som bare dronningen av cliffhangers kan tillate seg. Rektor Humlesnurr ble myrdet på brutalt vis av en av sine fortrolige, og etterlot Galtvort eksponert for dødseternes grep. Harry mistet samtidig sin primære beskytter og veiviser, mens en hale av løse tråder fikk dingle i påvente av syvende og siste bind i serien. Det er dermed grunn til å gru-glede seg når Rowling kaster Harry og co. ut i en sluttetappe totalt blottet for hvileskjær.

Oppgaven
Tradisjonen tro finner vi Harry bunkret inne i Hekkveien hos sin grenseløst usympatiske familie ved romanens begynnelse. Men i motsetning til de foregående bøkene kan han ikke lenger returnere til skolen om høsten. Oppgaven som har blitt tildelt ham er å jakte på og tilintetgjøre de fem resterende delene av den onde Voldemorts fragmenterte sjel, – ingen liten utfordring for en trollmann som fremdeles er under opplæring. Unge Potters hovedoppgave blir likevel først og fremst å holde seg i live, noe som skal vise seg å være vanskelig nok. På 17-årsdagen oppheves beskyttelsen som forstadsrekkehuset til Dumlingene kan tilby, og Harry tvinges ut i en tilværelse på rømmen i en trollmannsverden der svartekreftene har befestet sin posisjon, og der han som ”uønsket element nr 1” jaktes på fra alle grumsete hold.

Jakten
Og for en jakt det blir! Med en spenningskurve som tøyes til det nesten uutholdelige, halser trekløveret Harry, Ronny og Hermine fra skanse til skanse, uten å kunne søke tilflukt noe sted, mens de jobber intenst med å pusle sammen bitene i den kryptiske gåten som avdøde Humlesnurr har etterlatt seg. Bildet av karakterene utdypes og nyanseres underveis, idet vennskapet dem imellom fremstår som alt annet enn uproblematisk. Indre spenninger, sjalusi og pubertal usikkerhet får blomstre, mens våre venner fryser, sulter og gnisser på hverandre i sitt ukomfortable eksil. Ved hjelp av en skiftende synsvinkel gis også glimtvise innblikk i fiendens tankegang, – et grep som bidrar til å befeste bildet av ondskapens nådeløshet, samtidig som skiftet av perspektiv avdekker at Harry og hans motstander nøster i hver sin ende av samme oppgave.

Valget
Bokas tittel spiller på myten om tre magiske gjenstander som, dersom de samles hos en enkelt eier, skal kunne gi egenskaper helt utenom det vanlige. Dødstalismanene innebærer imidlertid en fristelse som kan få selv den beste til å miste hodet i jakten på makt og styrke. Idet hemmelighetene bak de tre talismanene avdekkes, løftes også dynen av rektor Humlesnurr i metaforisk forstand, og avslører en familiehistorie som ikke tåler dagens lys (samtidig som Rowling får sendt et spark i retning av fenomenet uautoriserte biografier, – sladder selger godt i trollmansverdenen også). Det handler om etikk og integritet, og der læremesteren valgte feil, må Harrys skuffelse over mentorens fortidige skrammer bearbeides og brukes til selv å gjøre det som er rett.

Krigen
Den endelige kampen der godt møter ondt er skildret med storslagen schwung. Her får både rasende mødre og klønete nerder vist hva de duger til. Fru Wiltersen; kjøkkenbenkheks og hønemor, bretter opp ermene og tar til magisk motmæle i en scene som vil lyse lenge i denne leserens bevissthet. Nilus Langballe som har tilbragt sine sju år på Galtvort som mobbeoffer og snublefot, får sine femten velfortjente minutter i rampelyset. Det gjør godt langt inn i sjela når heltemotet renner over sine bredder, mens tobente og firbente, mennesker og alver, lærere og elever kjemper innbitt side om side. Rowling er ikke kjent for å skåne sine unge lesere, og i bok nummer sju mindre enn noensinne. Harry Potter og dødstalismanene viser med all mulig tydelighet at krig koster liv, og noen snillisme utvises ikke idet velkjente karakterer fra den harde kjernen ofres en etter en.

Kjærligheten
Men som det står i forordet til avslutningsromanen: ”Døden er kun å krysse verden, slik venner krysser havet; de lever fortsatt i hverandre. For tilstede må de være, de som elsker og lever i det som er allestedsnærværende (…)”, et sitat som understreker at kjærlighetsmotivet er sentralt i Rowlings sluttetappe, og at levende karakterer bringer med seg sine døde på ulike vis. Harry er gutten som overlevde grunnet sin mors offer, og som bærer hennes kjærlighet som en beskyttende kappe. Forfatteren har gradvis skissert en kobling mellom hovedperson og hovedmotstander, der det er denne kjærligheten som både forbinder og skiller dem. De er hverandres skjebne på ufravikelig vis, og i enda større grad enn tidligere antydet, viser det seg. Harrys siste kamp vil kreve et mot som ikke bare handler om å kjempe, men om å gjøre noe mye, mye vanskeligere. Og dette er både vondt og vakkert skildret, uten at grensen for det uakseptabelt klissete overskrides. Beskyttelse kommer også fra andre og uventete hold. Tilsynelatende lumske karakterer tillegges nye og heroiske egenskaper. Ja, selv dødsetere elsker sine barn, noe som stiller de mest uspiselige i et spiselig lys ved romanens slutt. Det er tid for forsoning og tilgivelse på alle hold, og det er egentlig bare å gi seg ende over og sippe hemningsløst når bortkomne sønner vender hjem, og (ikke så veldig) hemmelig forelskelse endelig får blomstre midt i kampens hete.

Slutten
Og så er det over. Alle handlingstråder plukkes opp og tildeles mening og logikk. Forfatter J.K. Rowling, som må være innehaver av verdens mest intrikate tankekart, evner å samle sitt myldrende overskuddsunivers i en avslutning som er så stringent og så imponerende i sin tydelige planlagthet. I de sju bøkene om gutten med lynarret har vi blitt introdusert for en klassisk underdog-historie om å ta ansvar og vise mot. På kjøpet har vi fått hodeløse spøkelser, hippogriffer, varulver, snakkende portretter, husnisser, jøtuler, godteri som smaker snørr og ørevoks, snikoskoper, animaguser, dystraler, voldelige prylepiler og en flyvende lyseblå Ford Anglia – alt sammen i et fiksjonsunivers som forankrer det utrolige i det allment gjenkjennelige. Og mer kan man vel strengt tatt ikke kreve?