Tittel: Harry Potter og Halvblodsprinsen
Tekst: J. K. Rowling
Oversetter: Torstein Bugge Høverstad
Forlag: Damm
Årstall: 2005
Antall sider: 586

ISBN: 9788204112170

Harry Potter og Halvblodsprinsen

Fullblodsfortelling om Halvblodsprins

Etter en langtrukken transportetappe i Harry Potter og Føniksordenen, har J.K. Rowling sluppet løs et tog av en sjette – utgivelse. Harry Potter og Halvblodsprinse fremstår som et maratonstunt, med et plot som holder til de grader koken gjennom nesten sekshundre sider. Samtidig har forfatteren funnet tilbake til de rette blandingsforholdene når det gjelder den karakteristiske miksen bestående av tøys og blodig alvor. Og alvoret er blodigere enn noen gang.

En sammenrast bro, to bestialske mord, en gåtefull orkan og en statssekretær som har begynt å kvakke som en and, – Den britiske statsministeren har hatt et mareritt av en uke. Det siste han trenger er underlige skruer som melder sin ankomst via peisen. Like fullt spretter først avtroppende magiminister Kornelius Bloeuf, så hans arvtaker Rufus Grimst ut av kaminen i Downing Street. To stykk trollmannsbyråkrater rister av seg asken på statsministerens persiske teppe, mens de avleverer en tilstandsrapport som er alt annet enn oppløftende: Den onde Fyrst Voldemort er fremdeles på frifot, destruktive kjemper klamper rundt på den engelske landsbygda. Dessuten er statsministerens kvakkende medarbeider innlagt til observasjon på St Mungos hospital for magiske sykdommer og skader. Slik sparkes
Harry Potter og Halvblodsprinsen i gang, med høyt tempo og absurd schwung.

Samtidig foretar teksten nok en omdreining i retning av det dystre og tidvis makabre. Det ondes tilstedeværelse, representert ved mørkesidens mektigste trollmann Voldemort, begynner å bli merkbart for den gjengse innbygger i Rowlings magiske parallellunivers. I de fem foregående utgivelsene har vi vært vitne til den mørke fyrstens gradvise tilbakekomst. Fra en puslete parasittilværelse gjenoppstår han etter hvert med fornyet kraft, og kaller til seg kretsen av lojale tilhengere med det lite tillitsvekkende økenavnet ”dødsetere”.

Barndommen er definitivt over for unge Potter. Skolehverdagen på Galtvort med sine bisarre men like fullt hverdagslige rutiner, avspises med mindre plass enn før. Også bipersonene Ronny og Hermine, som tidligere har vært sentrale allierte i mysterieløsing og ondskapsbekjempelse, settes til en viss grad på sidelinjen. Det er ikke lettere å være pubertal og ukysset i trollmannsverdenen enn noe annet sted, og Harrys kompiser holder denne gangen fortet når det gjelder forelsket fjortiseri og tilhørende fortvilelse.

For det er forholdet mellom Harry og Galtvorts rektor Humlesnurr som utvikles og utdypes i Harry Potter og Halvblodsprinsen. Som eneste overlevende etter møtet med Voldemorts svarte magi, har unge Potters kurs vært staket ut siden ettårsalderen. I Harry Potter og Føniksordenen ble det ikke overraskende avdekket en spådom som predikerer at Harry og fyrst Voldemorts skjebner er uløselig knyttet sammen. Den ene må dø for at den andre skal kunne leve. Der samtlige tidligere utgivelser har hatt sitt spenningsklimaks knyttet til en eller annen form for kamp mellom helten og hans motstander, vies store deler av Harry Potter og Halvblodsprinsen den mentale forberedelsen til den siste og avgjørende kampen, som ligger utenfor tekstens rammer. Sammen foretar læremesteren og lærlingen reiser i tid og rom, i den såkalte ”tanketanken” der gamle minner og opplevelser får nytt liv. Dypdykkene i denne tanken gir glimtvise biter av Voldemorts familiebakgrunn, barndom og ungdom, fra den gang han fremdeles var en foreldreløs elleveåring ved navn Tom Venster. Teksten skisserer bildet av en pen og sjarmerende gutt, som likevel inngir et sterkt ubehag hos sine omgivelser. Den unge Tom fremstår som en einstøing. Han har ikke behov for andres vennskap, og påfører andre barn smerter og traumer. Flere episoder gir på ulike vis innblikk i Vensters urovekkende psyke, men understreker samtidig de mange eksisterende parallellene mellom de to motstandernes respektive livsløp. Scenen der den unge Tom tilbys skoleplass på Galtvort, samt en forklaring på hvorfor han ikke er som andre barn, lyder som et ekko av Harrys egen inntreden i trollmannsverdenen. Som foreldreløse og uelskete barn, blir kostskolen for magi og hekseri redningen for dem begge.

Disse tilbakeblikkene blir dermed punktnedslag mellom handlingstråder som spinnes på kryss og tvers på nåtidsplanet. Harry finner en gammel eliksirbok som en gang har tilhørt den mystiske ”Halvblodsprinsen”, – Hvorvidt det er lurt å følge prinsens anvisninger hersker det delte meninger om. Samtidig koker hovedpersonens erkefiende Drako Malfang sammen sitt eget komplott, og som vanlig er det ingen som tar Potter helt på alvor når han iherdig hevder at noe bør gjøres for å stoppe den Voldemortvennlige Malfang. Her ligger tekstens kanskje største svakhet, idet omverdenens manglende vilje til å lytte til fornuft blir en smule monoman i lengden. Man skulle dessuten tro at folk ville begynne å ta gutten på alvor snart. En viss erfaring i å gjenkjenne et snedig komplott begynner vår helt etter hvert å få.

Og godt er det. For Harrys sjette skoleår på Galtvort avsluttes med en oppgave så uhyggelig, at selv en garvet leser kan få søvnproblemer. Rowlings grafiske fremstilling av en innsjø som koker av levende lik, demonstrerer med all mulig tydelighet at Harry Potter – serien forutsetter lesere som vokser mer eller mindre i takt med bøkenes persongalleri. Rowling ofrer nådeløst sine karakterer, uten noen form for snillisme eller barnlige hensyn. I forrige utgivelse falt Harrys gudfar Sirius Svaart, for dødseternes grep. Denne gangen mistes en av de helt umistelige i kretsen rundt Harry, og i trollmannsverdenen hersker sorg, krig og kaos ved fortellingens slutt. Det gjør rett og slett litt vondt å lese Harry Potter og Halvblodsprinsen. Forfatteren lar sine stakkars lesere dingle i limbo, med en rekke løse tråder og uavklarte forhold som peker inn i den ennå ikke eksisterende sisteboken.

Harry Potter – bøkene er basert på en misunnelsesverdig ide, som fremdeles er god. En viss materialtretthet ville kanskje ikke vært unaturlig etter seks bind med magisk mikstur. Forfatteren evner imidlertid å oppdatere sitt etter hvert så kjente univers, og tilhørende barokke typegalleri, uten å gå tom for bisarriteter. Hatten av for oversetter Høverstad som mestrer det kunststykket det er å gjenskape bøkenes gigantiske og semantisk flertydige begrepsapparat. Nå er det bare å vente på avslutningen, og håpe på at damen får en poetisk raptus. Skriv Rowling, – skriv!



Skrevet av:
Kommentarer