Haslund, Ebba: Barskinger på Brånåsen

Intens spenning for skoleskulker

Av Tone Kjærnli, forfatter

Midten av sekstitallet. Jeg er sånn omtrent ti-elleve år og ligger i senga. Øver meg lavt inn i puta på å snakke gruggent og grumsete. For jeg kan ikke gå på skolen i dag. Har ikke tid. Mamma i døra: – Har du ikke stått opp? Og jeg, hest, i det jeg løfter hodet kraftløst: – Jeg føler meg ikke helt bra.

Merkelig nok går hun på den. Denne gangen også. Kjeks og saft blir servert ”den syke” før familien tar med seg alle lyder og forsvinner til jobb og skole. Og jeg setter meg godt til rette i senga og graver fram boka jeg ikke kunne legge fra meg i går kveld, den jeg leste til jeg sovnet med lyset på. Barskinger på Brånåsen. Hva de andre gjør på skolen, hva de lærer, hvem som leker med hvem og om bestevenninna mi kanskje finner ei ny venninne mens jeg er borte, alt er komplett likegyldig. For ingenting er viktigere enn dette akkurat nå; å få være hos Halvdan og de andre ungene når de er alene hjemme. En skummel type har trengt seg inn til dem og påstår at han er en gammel kompis av faren. Telefonen er død. Stemningen er truende. Uhyggen vokser. Er denne typen, Kalle, virkelig den han gir seg ut for?

Jeg slukte bøker. Leste ut det lille biblioteket på hjemstedet. Ingen jul uten en bokpakke under treet. Ikke en bursdag uten gleden over å kunne åpne en knitrende ny bok ingen hadde åpnet før meg. Mest spennende bøker. Noen morsomme. Av og til dukket det opp bøker som var så drivende gode at de gjorde meg til skoleskulker for en dag eller flere. Æresord av Babbis Friis Baastad. Marens lille ugle av Finn Havrevold. Veien til Agra av Aimé Sommerfeldt. Da spilte jeg syk med god samvittighet. For det kjentes livsviktig å lage meg små pusterom i tilværelsen, dager hvor jeg kunne gi meg helt over til fantasien. Til ordene og bildene de skapte i meg. Jeg hadde mye fravær. Både frøken og foreldre bekymret seg i perioder over helsa mi.

Men jeg og helsa mi har det bra der jeg ligger. Barskinger på Brånåsen er noe så herlig som både morsom og spennende. I det ene øyeblikket bobler latteren i magen, i det neste leser jeg med hjertet i halsen. Sitrende, frydefull spenning. Lenge etter at siste setningen er lest, fortsetter jeg å være i bokas univers. Jeg finner en penn og gir meg til å illustrere der kapitlene slutter øverst på siden. Når huset fylles med stemmer igjen, er jeg forholdsvis utmattet etter flere timers intens lesing med påfølgende bearbeiding av boka. Pappa påpeker at jeg ser pjuskete ut, og jeg får druer.

Dagen etter blir boka med i skolesekken. Frøken leser høyt for klassen. Et kvarter hver dag. Jeg vinner et øyeblikks popularitet for å ha tatt med en bok som alle elsker.

Mer enn førti år seinere har Barskinger på Brånåsen sin plass i bokhylla blant utvalgte skatter fra barndommen. Jeg skumleser kjapt. Ser at forfatteren utfordrer femti-sekstitallets firkantete kjønnsrollemønster. Ser hvordan hun sørger for at spenningen øker ved å legge stadig nye hindringer i veien for hovedpersonen. Konstaterer med glede at jeg fortsatt synes boka er veldig bra! Jeg morer meg over humoren i språket, i beskrivelsen av situasjoner og personer. Det er presist, uhyre velformulert. Som når hovedpersonen Halvdan sier om sin irriterende korrekte tante Rita at ”Fatteren sier at hun holder seg fantastisk godt.(…) Men jeg tenker alltid på tante Rita som noe som har ligget i et kjøleskap og holdt seg..” Der fikk Ebba Haslund jammen plassert den dama, tenker jeg og smiler.

De virkelig gode bøkene jeg leste som barn, har hatt avgjørende betydning for min egen lyst til å skrive. Og jeg er overbevist om at det fra tid til annen var mer utbytterikt å være i boka enn på skolen.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for forsidebildet. Boka fins i deres samling.