Haugen, Tormod: Nattfuglene

Nattfuglene
Tormod Haugen
133 sider
Gyldendal, 1975
Jonas Bakken, kritiker i Barnebokkritikk.no og stipendiat i nordisk ved Universitet i Oslo
Tresko og vindjakke Av Jonas Bakken, kritiker i Barnebokkritikk.no og stipendiat i nordisk ved Universitet
Tresko og vindjakke
Av Jonas Bakken, kritiker i Barnebokkritikk.no og stipendiat i nordisk ved Universitet i Oslo
Tresko og vindjakke. Jeg har ikke noe sterkere barnebokminne enn disse tre ordene. Boka var Nattfuglene, forfatteren var Tormod Haugen, og mannen som hadde tresko og vindjakke, var pappaen til Joakim. Pappaen til Joakim hadde angst, og når han ikke holdt ut verken lærerjobben eller familien, forsvant han ut av huset, kledd i tresko og vindjakke. Ingen visste hvor han dro, eller hvor lenge han ville bli borte: Tresko passer best for en liten rusletur i nabolaget, mens vindjakke er et plagg for folk som har tenkt seg langt. Når pappa var borte, lå Joakim alene på rommet sitt, og i mørket kunne han høre nattfuglene som fløy omkring i klesskapet, og som krafset på skapdøra for å komme ut. Jeg hadde Nattfuglene på lydbok; det var tre kassetter, og i flere år gikk det knapt en dag uten at den dype, rolige fortellerstemmen kom ut av kassettspilleren på rommet mitt. Sammen med Joakim og pappaen hans lærte jeg hvordan man kan leve med det som er skummelt her i verden. Og ikke minst lærte hva virkelig god litteratur kunne bety. Jeg forsøkte også å lese andre bøker av Tormod Haugen, slik som den symboltunge eventyrfortellingen Slottet det hvite og den lyriske romanen Zeppelin, men jeg ble like skuffet hver gang. De var for spesielle, fulle av irriterende litterære fiksfakserier. Han prøvde rett og slett for hardt. De mange skuffelsene kunne imidlertid ikke overskygge det faktum at Tormod Haugen en gang hadde gitt meg min barndoms største leseopplevelse. Og i årene som har gått, er det ikke mange bøker som har klart å overgå denne.