Haugen, Tormod: Zeppelin
Zeppelin
Tormod Haugen
125 sider Gyldendal 1976
Annette Münch, forfatter og redaktør i Egmont Serieforlaget AS
Gyldendal
1976
Jakten på et barnebokminne Skrevet av Annette Münch, forfatter og redaktør i Egmont Serieforlaget AS
Jakten på et barnebokminne
Skrevet av Annette Münch, forfatter og redaktør i Egmont Serieforlaget AS
Da jeg ble spurt om mitt beste barnebokminne, trodde jeg det ville bli lett å gi et godt svar. Så jeg lente meg tilbake i påvente om at minnene skulle strømme på. Rørende, intense opplevelser fra barndommen. En enkel bok og meg, helt alene i et magisk univers. Jeg ventet på minnet om akkurat DEN ene boken som har dvelt i hjertet mitt siden, og som har vært med på gjøre meg til den jeg er i dag.
Vakkert. Nesten tåredryppende.
Men minnene kom snikende som en uklar tåke av snakkende geitekillinger, Albert Åberg og diffuse illustrasjoner. Hele dagen. Hele uken. Jeg visste at det var nå jeg skulle trekke frem store klassiske verk, eller i det minste fortelle hvordan Roald Dahls Heksene motiverte meg til å skrive egne historier og hvordan Alice i eventyrland stimulerte leselysten.
Til slutt gikk det opp for meg hvorfor jeg foretrekker å skrive skjønnlitterære tekster: Da kan jeg lyve – så mye jeg vil.
Jakten på det beste barnebokminnet førte meg hjem til foreldrene mine. Opp på loftet over garasjen. Helt innerst lå esken med gamle barnebøker. Kun et fåtall overlevde flyttingen fra barndomshjemmet. Spenningen var stor da jeg blåste vekk støvet og åpnet den forsiktig: Hvilke bøker hadde jeg prioritert? Nietsche for barn? Din første Ibsen?
Nei. Ryggen på et par Donald-permer og Inspektør Smart får en viktig beskjed av Richard Fowler var det første synet som møtte meg. Med sistnevnte fulgte et forstørrelsesglass i papp og rød cellofan (nå krøllete og slitt i kantene), som ble brukt for å finne skjulte koder i boken.
Åh! Jeg elsket den boken!
I tillegg dukket flere bøker fra en Disney-bokklubb opp. Disse hadde flere ulike slutter, og som leser fikk jeg via ulike valgalternativer være med og bestemme hvordan historiene skulle ende. Sittende på det kalde loftsgulvet kjente jeg et par sekunder igjen spenningen og iveren fra da jeg ikke bare leste, men også var med på å skape historiene i disse fargerike bøkene for mange år siden.
Egentlig ville jeg ha hevdet at en av de overnevnte bøkene er mitt beste barnebokminne. De engasjerte enda mer enn vanlige bøker ettersom de lot meg være en aktiv leser, noe som var veldig riktig for den nysgjerrige, unge versjonen av meg. Men i Pusur Skoledagbok fra 1988 hadde jeg (7 år og lykkelig uvitende om begrep som ”barnelitterær kanon” og ”litterær verdi”) notert følgende: Favorittbok: Zeppelin.
Svake minner om en mystisk gutt i et tre i hagen. Hvitt omslag, kanskje noe grønt? Og at jeg lånte bort boken til en sleip jente i klassen som aldri returnerte den, selv om hun påsto at hun hadde gjort det.
Tydeligvis flere enn meg som likte den.
Zeppelin var altså min yndlingsbok som barn, selv om jeg overhodet ikke husker hva den handlet om. Men jeg får stole på at det er sant. For hvem vet vel bedre hva jeg likte best som barn, enn jeg selv som 7-åring?
Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av forsiden. Boken fins i deres samling.