He he, Hasse

DEN VANSKELIGE NR 2-BOKA Var vår kritikk av Gi gass, Ine uforholdsmessig god? Spørsmålet melder

DEN VANSKELIGE NR 2-BOKA

Var vår kritikk av Gi gass, Ine uforholdsmessig god? Spørsmålet melder seg ved det bleke møtet med bok nr 2 He he, Hasse. Nei: bok nr 2 holder rett og slett ikke samme høye nivå.

Serie om grensesprengende prosjekter
Seriepreget er hevet over tvil: Fargetonene på omslagene harmonerer. Bok nr 1 viser Ine i snø, bok nr 2 Hasse i regn. Søskenparet Ine og Hasse er stadig bestevenner og særs fremmelige barn som kombinerer alderstypiske trekk med aldersutypiske ferdigheter og en overmåte stor grad av selvstendighet. Prosjektet deres i bok nr 2, som er å sprenge en kjempestein med dynamitt, er ikke mindre storslagent enn prosjektet å hugge skogens største tre i bok nr 1.

Bok nr 1
Seriens første fulltreffer spiller på kontrasten mellom et mer realistisk hjemmemiljø og en fantastisk skog hvor barnas grenseløse utfoldelse møtes av vidunderlig beundrende dyr. Fortellingen går inn i og inn for fantasileken med samme alvor som hovedpersonene gjør det. Størrelseskontrastene i billedverden er overdrevet snarere enn tonet ned, en formanende voksenstemme er helt fraværende og den uforbeholdne solidariteten søsknene imellom er etablert vel så mye ved tekstens rytmiske gjentagelser som i billedverden.

Mindre realisme og rytme
Fortellingen i den vanskelige bok nr 2 foregår for en stor del ute i skogen, men i eventyrets modus snarere enn i fantasilekens. Spillet mellom det realistiske hjemmemiljøet og den fantastiske skogen, er langt mindre finstemt, og det er også spillet mellom tekst og bilde. På åpningsoppslaget sitter Ine høyt, høyt i et tre, mens Hasse troner i en høy traktorskuffe. Huset i bakgrunnen ser ut som et dukkehus, treet er bare av papir og det samme er traktoren. Det mest realistiske er at begge barna har gult regntøy på. Torseters avfotograferte miniatyr klipp, brett og lim-oppbygde scene er her grovere og mindre detaljrikt enn åpningsbildet i bok nr 1 som etablerer barnas realistiske hjemmemiljø før de stikker ut i skogen. Tekstens åpningsstrofe begynner bra, men halter fort i samspillet sitt med bildet:

I dag er det en dag med tusen kilo regn

 

Men Hasse og Ine er ute for det.

 

De er i hagen.

 

Enhver kan jo se at de er i hagen; her er det både blomsterbed og hageslange. Rytmen og solidariteten er imidlertid forsøkt etablert like taktfast som i bok nr 1:

Hasse sitter i trakturskuffen, så klart.

 

Og Ine sitter i treet, så klart.

Begge har sydvester på.
Begge har regntøy fra topp til tå.
Og Begge tenker så det knaker nå.

Men i fortsettelsen er de rytmiske gjentagelsene ikke brukt på en konsekvent måte som gjør dem konstituerende for fortellingen. Bok nr 2 er dermed heller ikke like god å lese høyt som bok nr 1.

Flatere fortelling
Barnas plan om å sprenge steinen avsløres allerede på oppslag to, og det fullstendig uten utsettelse eller innlevelse både billedmessig og tekstlig:

Ine og Hasse har en plan.

 

He he.

De skal kjøre ut på jordet bak huset.
Og så skal de sprenge den der steinen.
Til himmels.
Den som ligger i veien for alt.
Sprenge den til himmels.

He He.
Bra plan.

 

På bildet ser steinen ikke ut til å være i veien for noe eller noen der den ligger på en gråaktig flate på den andre siden av hagegjerdet.

Ufokusert
Fortellingen tar så i bruk eventyrets trefoldige gjentagelser når barna kjører med traktoren ut i skogen for å skaffe dynamitt. De oppsøker først elgen (som er flott utformet, men altfor liten i forhold til barna), deretter bjørnen og ugla, (med hvert sitt pappkrus i hånden ser de ut til nettopp å ha handlet i kiosken), og til slutt den gretne grevlingen, som viser seg å ha dynamitt. Osgå teksten virker ufokusert: På det siterte andreoppslaget tilhører for eksempel stemmen som sier ”He he” fortelleren, men andre steder er det Hasse som sier ”He he”. Fordi Hasses språk stadig blir rettet av storesøsteren, blir det uklare forholdet mellom fortellerens ”He he” og Hasses ”He he” ekstra forstyrrende. Bedre blir det ikke av at teksten stadig oppleves som urytmisk og ordrik, og av at bilder og tekst fortsetter å fordoble hverandre på en udynamisk måte.

Mer underordnet Hasse
Mens Hasse og Ine i bok nr 1 er likestilte, er Hasse her mer underlegen storesøsteren, som vet bedre, lærer ham å takke og retter på språket hans (Hasse sier ”gelg”, ”grebling”, ”dybanitt”). Derfor innkasserer også Hasse en annen slags seier når det på siste side er han som kommer på hva eksplosjonshullet kan brukes til: Badedasseng!, enn når han kjører traktoren på siste side i bok nr 1.

Så synd at bok nr 2 ikke holder samme høye kvalitetsnivå som bok nr 1!