Tittel: Heavykatten. Samlealbum
Tekst: Roald Kaldestad
Illustratør: Ella K. Okstad
Forlag: Cappelen
Årstall: 2004
Antall sider: 239

Heavykatten. Samlealbum

Heavykatten x 3

Roald Kaldestads debutbok Heavykatten, Discodansemusa og Pinnsvinet Phillip ble utgitt i 2000. I 2001 kom oppfølgeren Reven Ruben, og trilogien ble avsluttet i 2003 med Polkagrisen. Allerede året etter samles nå disse tre historiene om Heavykatten og resten av gjengen på ett brett. Spørsmålet er om ikke en tredobbel dose Heavykatt blir litt tungt fordøyelig i det lange løp?

I en liten by ved havet sitter Heavykatten, Discodansemusa og Pinnsvinet Phillip og kjeder seg. Det er sommerferie og alle vennene deres er bortreist. Hver for seg fordriver de dagene med å henge på den lokale kafeen. Å finne på noe sammen er helt uaktuelt. De tre kan nemlig ikke fordra hverandre. Men så får de høre at kafeen kanskje må stenge. For å redde sitt lokale vannhull bestemmer de tre erkefiendene seg for å lage en forestilling. På bakrommet, som kafeeieren stiller til disposisjon, snekrer de sammen en kombinasjon av hardrock, discodans og triste fine dikt. Konserten trekker fulle hus, og kafeen er reddet.

Dette oppsummerer handlingen i den første fortellingen om det dyriske trekløveret, og danner utgangspunkt for de øvrige to historiene. I bok nummer to lar Discodansemusa seg lure av den sleipe talentspeideren Reven Ruben, som lokker med løfter om platekontrakt og et glamorøst liv storbyen. Dermed lar Discodansemusa de andre i stikken for å gjøre solokarriere. Det musa ikke vet er at Ruben bare vil bruke stemmen hennes. Det er i virkeligheten den smekre frøken Söllrev som skal fronte platesalget. Men Heavykatten og Pinnsvinet Phillip overlister skurken med noen løsbarter, en kasettspiller og litt hjelp fra kafeeieren. Discodansemusa må betuttet vende snuten hjemover igjen. Bare for å oppdage at en bedårende Polkagris med blafrende øyenvipper har fått innpass i gruppa, mens hun selv var borte. I den avsluttende fortellingen er det dermed duket for sjalusidrama mellom de kvinnelige bandmedlemmene. Men så blir kafeeieren bortført. Den skurkete Ruben har igjen vært på ferde, og både gris og mus får viktigere ting å tenke på. Trilogien avsluttes med stor dramatikk. De små vennene må kaste seg ut i en farlig redningsaksjon. Kidnapper Ruben blir overlistet nok en gang, og det hele kan feires med en fabelaktig julekonsert på kafeen, der de fire dyrevennene høster stormende jubel for sin musikalske sjangerblanding.

Kaldestads bøker er bygget opp rundt motsetningene mellom de tre karakterene, som alle defineres via sine respektive musikkpreferanser. Heavykatten er tøffingen med skinnjakke og elgitar. Discodansemusa er en jåle, som bare er opptatt av klær og dilldall, mens Pinnsvinet Phillip er en astmatisk, følsom fyr som skriver dikt og lytter til klassisk musikk. Samarbeidet mellom disse tre må nødvendigvis bli stormfullt. Katten er frustrert over de andres manglende heavyentusiasme, og mobber musa for hennes hang til smektende discoballader. Og den fredsæle Phillip må megle på høyt nivå for å få det hele til å gå rundt.

I dette underlige universet som består av dyr med menneskelige egenskaper, og mennesker som ikke synes det er noe rart med dyr med menneskelige egenskaper, finner vi også kafeeieren. Han er en bebartet fyr som stort sett tilbringer tiden med å tørke kaffekopper. Dessuten holder han en beskyttende hånd over sine små piggete og pelskledde venner. Hver enkelt figur ledsages også av sitt eget karakteristiske vokabular og kroppsspråk. Heavykattens respons til det meste er et hvesende ”tøøøft”. Discodansemusa utbryter stadig ”så kjiiipt” med pipende falsett, og Pinnsvinet Phillip tørker igjen og igjen bort litt snue fra snuten, mens han hvisker sjenert i skjegget. Når man leser de tre historiene om Heavykatten rygg mot rygg, blir disse språklige signalene nokså monotone i lengden. Ella K. Okstads illustrasjoner gir imidlertid fortellingene et spenstig løft. Hennes blide strek supplerer en god porsjon humør, og det musiserende menasjeriet fremstilles med større personlighet og følelsesregister enn det som formidles språklig.

Det handler om lojalitet og vaklevorent vennskap som settes på prøve flerfoldige ganger. Det handler om å overkomme motsetninger for å nå et felles mål, – i dette tilfellet den store forestillingen. Dramatisk blir det også til tider. Kaldestad utsetter karakterene sine for luftekanalspionasje og forfølgelsesscener som er en hardkokt thriller verdig. Men her hadde det vært mye mer å hente. Forfatteren kutter hjørner, slik at idyllen gjenoppstår før spenningen og dramatikken får tid til å feste grepet. Ikke før er gutta tatt til fange, før team gris og mus er på pletten og redder dem igjen. Ikke før er rampelyset tent, før publikum er i ekstase. Det er motstandsløs jubel og trampeklapp fra første gitarriff og spretne dansetrinn.

Hvis man skreller vekk deres dyriske ytre er det tre tenåringsslamper som skildres her. De spiller musikk på full guffe, henger på kafe, synes at verden er teit og urettferdig, og tilbringer svært mye tid med å stirre furtent i taket på rommene sine. De beveger seg ikke frivillig på tvers av merkelapper som ”soss” og ”snobb” og ”pøbel”, og er i det hele tatt inkarnasjonen av pubertale slåper. Derfor er det problematisk at handling og karaktertegning er så enkel. Den egner seg for langt yngre lesere, som sikkert vil synes det er råspennende med kidnapping og skurkejakt, men som kanskje mangler de nødvendige referansene til pigger og lær, discodans og kule klær.

Musikalsk innhold til tross, – det svinger rett og slett ikke helt av dette samlealbumet om Heavykatten og gjengen. Å skrive bøker om rare dyr burde være et ”vatntett konsept”, som Reven Ruben uttrykker det. Men i dagens showbiz’ er konkurransen beinhard. Gruppa bestående av selvopptatt mus, surmulende katt og beskjedent pinnsvin mangler litt av den sjarmen og karismaen som skal til for å overleve i bransjen.



Skrevet av:
Kommentarer