Hei, det er meg!

VIDUDNERLIG EKTE DAGBOKSROMAN

Anmeldt av Heidi Sævareid

Nina Grøntvedt skriver som om hun var tolv år. I dette tilfellet er det en stor kompliment.

Hei, det er meg fortelles og tegnes av barneskolejenta Oda. Forresten blir hun ungdomsskolejente allerede neste år, og barnslig er hun i alle fall ikke! Bestevenninnen Helle er et år yngre, men hun kunne ha gått på samme trinn som Oda, altså! Ja, for så moden for alderen er hun nemlig. Og kjempekul. Da er det verre med Odas lillesøster Erle, som er så barnslig og teit at Oda kaller henne Erlend for å erte henne. Helles storebror er også teit og dustete. Han spiller gitar og hører på teit musikk. DumDumBoys, liksom. Hallo, liksom!

Dagbokroman
Det er mye som er teit i en tolvårings liv. Og mye som er kult. Oda skriver lister over ting hun liker og ikke liker – og klinker gjerne til med et dikt i ny og ne. Om drops, for eksempel. Eller Arne Svingen, verdens tøffeste og kuleste forfatter. Alt skrives ned i dagboken, og store deler av Hei, det er meg består av utdrag herfra, satt i håndskriftaktig font.

Dagbokromanen er en veletablert litterær sjanger. I motsetning til i tradisjonelle jeg-romaner, er fortellerposisjonen del av fiksjonen i dagbokromaner – noe som gir barnebokforfatteren ekstra utfordringer dersom autentisitet er målet. Det er det ikke for alle – ofte er dagbokformen først og fremst et kompositorisk grep, en kilde til komikk, og en måte å personliggjøre jeg-fortellingen på. Berts dagbok- og Adrian Mole-seriene er eksempler på slike bøker. Her bidrar dagbokformen mest til å skape komikk. Nina Grøntvedts bok er også komisk, men det er i stor grad fordi hun har lagt slik vekt på å skape en illusjon av at det er Oda på tolv som sitter og skriver. Noe hun lykkes med.

Hei, det er meg er en så troverdig barneskolejentedagbok at det nesten er pinlig å lese – for jeg kjenner igjen stilen fra mine egne gamle dagbøker… Her er sterke følelsesutbrudd, overdrivelser, vitsetegninger, blomstrende fremtidsvyer, veslevoksen ordbruk, rasende tirader, undrende tankerekker, lærerkarikaturer, drepende observasjoner av klassekamerater, ordspill, kjærlighetserklæringer… kort sagt, sprudlende saker.

Turbulent vennskap
Både voksne og barn vil nok nikke gjenkjennende til skildringen av venninneforholdet. Turbulens er stikkordet. Tolvårige bestevenninner er gjerne så hengivne at man skulle tro de var kjærester. Forpliktelse og gjensidig trofasthet er avgjørende, og dersom forholdet tar slutt, er kjærlighetssorgen et faktum. Det er da også dette som skjer midtveis i boken, da Helle plutselig får nok av Odas konstante erting av Stian. Plutselig vil hun ikke være venninne med Oda mer! Da vil heller ikke Oda være venninne med Helle mer, og Helle blir verdens teiteste. Oda klarer seg fint alene, tenk! Men selvsagt lider hun alle kjærlighetssorgens kvaler, hun savner, raser, går i seg selv, later som ingenting, grubler og gråter. Og tegner hjerter med ”H” inni i dagboken.

Barnetegninger
Oda tegner alt mulig. På hver side finnes rabletegninger, rebuser, vignetter fantasifulle overskrifter (og overstrekninger). Dette skaper liv og komikk, og hever tolvårings-autentisiteten ytterligere. En håndfull større blyanttegninger i mer naturalistisk stil er også med, og disse fremstilles ikke som Odas. Det er faktisk Oda som er motivet. Hvem kan det være som tegner dem? Se, det holder Grøntvedt hemmelig nesten helt til sist. Den som leser, får se.

På kornet
Nina Grøntvedt eksellerer i skriveteknikk. Tolvåringsperspektivet og det episodiske dagbokpreget til tross, komposisjonen er stram og veloverveid, og det går en tydelig, rød tråd gjennom boken. Digresjonene er naturligvis mange, men ingenting virker overflødig.

Tonen er overveiende lys, men Grøntvedt har også ryddet plass til alvoret og de mørke tankene som også er en naturlig del av barndommen. På glimrende vis tar hun på kornet hvordan en tolvåring står med ett bein i barndommen og ett bein i puberteten. Frykten for barnslighet og lengselen etter ungdomslivet går hånd i hånd med fryden over lek og forakten for teite tenåringer.

På barnets premisser
Når en tolvåring ”tas på kornet”, er det alltid en fare for i større grad å vekke overbærende voksenlatter enn lesefryd og gjenkjennelse hos barnet. Grøntvedt styrer fint unna denne fallgruven, for boken foregår helt på barnets premisser (med alt det måtte innebære av (i voksne ører) ”dårlige” vitser og ”uvesentlige” detaljer). Selv om voksne vil kunne kjenne seg igjen og more seg, skjer ikke dette på bekostning av eller over hodet på barnet. Oda skildres med respekt, forståelse og varme, og reduseres aldri til et søtt og komisk sjarmtroll. Fordi hun verken fremstilles som et glansbilde eller en slemming, vil det være lett for mange ulike barn å sette seg inn i hennes situasjon.

Bokens avslutning antyder at det kan komme flere bøker om Oda. Jeg håper det skjer, for Nina Grøntvedt har skapt en levende, lekende person som det ville være en glede å bli bedre kjent med.