Hei sann, en bjørn!

En gutt bor helt alene. Det eneste han har å snakke med er en kaktus. Dagene hans er preget av faste rutiner. Stå opp, pusse tenner, gre håret, stryke skjorten, ta på skoene, vanne i hagen, spille piano, drikke te med nøyaktig tre skjeer sukker. Av og til leker gutten gjemsel med kaktusen. Han stikker seg aldri, men har førstehjelpsskrinet klart for sikkerhets skyld. En dag våkner han opp til spor i blomsterbedet og uorden i sakene. Gutten leser seg opp på dyrespor og konkluderer med at det må være en bjørn i nærheten. Og ganske riktig, det sitter en svær brunbjørn under kjøkkenbordet! Spørsmålet er om det er en god ting?

Språklig minimalisme

Ud af det blå er en bildebok som tar seg god tid til å illustrere hvor monotont og rutinepreget livet til gutten er før bjørnen dukker opp. I eksposisjonen er boka nesten språkløs, for hvem skulle gutten snakke med, andre enn seg selv? Morgenrutinene hans ledsages kun av enkeltord og lyder, og bildene er helt avgjørende for å forstå hva som skjer. Vi ser ham pusse tenner og gre håret, mens teksten kun blir en lydkulisse til dette:

AAAHHHH
IIIHHHH
Gurrrrrrrrrgle
Phhuw
Ned Ned
Til siden
Til siden

Oppslagene er tydelig todelte med tekst på venstre side og bilde på høyre. Mens bildene trekkes helt ut i kanten, er verbalteksten plassert på midten av det hvite arket, med en linjedeling som minner om lyrikk. Slik får enkeltordene en egen tyngde, samtidig som guttens hang til å telle og systematisere understrekes. På skrivebordet hans hersker det sirlig orden med tre blyanter som ligger pent på rekke. Det første gutten gjør om morgenen er å sjekke:

Blyant
Blyant
Blyant

Sier han til seg selv, og kan dermed slå fast at alt er som det pleier.

Kontroll, eller kanskje ikke

Illustrasjonene bidrar sterkt til inntrykket av at her bor det et petimeter. Innsidepermene er dekket av et symmetrisk mønster som går igjen i tapet og gulvbelegg. Flatene i huset har vekselvis ruter og striper som gir inntrykk av at gutten har etablert seg inne i en kladdebok. Der inventaret er tegnet naturalistisk og tredimensjonalt med gråblyant, bryter den linjerte bakgrunnen illusjonen ved å tulle til perspektiv og romfølelse. Loddrette streker får gjenstandene i huset til å se ut som de kan skli av siden og ned i fanget på leseren. Guttens tilsynelatende orden og kontroll på tilværelsen er med andre ord muligens en illusjon. Her kan ting skli ut både bokstavelig og billedlig.

Lenge før bjørnen faktisk dukker opp under kjøkkenbordet, antyder illustrasjonene at bjørner spiller en rolle i guttens liv. En bjørnebokstøtte holder ting på plass på skatollet og et bilde av en bjørn henger på veggen. Observante lesere vil fort oppdage at bjørnen i bildet inntar forskjellige positurer. I første oppslag er den opptatt med sitt og sees ruslende i skogen. Neste gang maleriet dukker opp i fortellingen, har bjørnen vendt blikket inn mot rommet og mot gutten, men det ser bare leseren, for gutten står med ryggen til. Samtidig invaderes guttens drømmer av bjørnepels, før han våkner en morgen og oppdager at ting er veltet og flyttet på. Da er bildet over sengen tomt. Slik skapes det effektive frampek inn i det som jo ellers fremstår som en hendelse helt «ud af det blå».

Bjørnemetafor

Det knyttes en viss spenning til om bjørnen er farlig eller ikke. Gutten selv blir henrykt over å få besøk og setter straks i gang med å leke gjemsel. Illustrasjonene inntar imidlertid en litt mer ambivalent holdning. Dette er ikke noen koselig teddybjørn, men en diger rugg som er tegnet i froskeperspektiv slik at gutten konfronteres med en vegg av pels som troner lett truende over ham (og oss). Det tar likevel ikke lang tid før vi kan puste lettet ut når gutt og bjørn bånder fornøyde over en bløtkake på kjøkkengulvet. Herfra og ut blir det bjørneparty for det tidligere petimeteret. Det flyter på det før så ryddige skrivebordet, mens gutten og bjørnen OG kaktusen danser så LP-platene knaser og det symmetriske gulvbelegget er dekket av rot. Deretter brøler de i kor mot månen.

Bokas styrke er at denne transformasjonen kan leses både bokstavelig og i overført betydning, avhengig av leserens alder og lesererfaring. Her kan man lese inn et budskap om å slippe kontrollen og begynne å leve litt, eller å frigjøre de dyriske sidene i seg selv på beste selvhjelpsvis. Samtidig kan guttens ryddebehov knyttes til hans ensomhet. Når han får en venn, trenger han ikke å bruke dagene til å lage tellekanter og alfabetisere tingene sine lenger. Den tristeste lesningen vil jo være at bjørnen er en slags Skybert, som er manet fram av den samme ensomheten, mens en mer optimistisk tolkning av denne rike bildeboka er tanken om at livet kan forandres til det bedre når man minst venter det. Slik slår fortellingens slutt fast at fine, rare og gøyale ting kan skje på magisk vis:

Pludselig var den der.
     Bare sådan.
Ud af det blå.
Men først var den der ikke.