Tittel: Heidi
Tekst: Johanna Spyri
Illustratør: Tomi Ungerer (omslag ved Åshild Irgens)
Oversetter: Trond Winje
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2006
Antall sider: 190

Heidi

Det søtladnes og korrektes verdi

Menneskene i Heidi-bøkene er snille og korrekte, alt ender ikke bare godt, men helt fabelaktig, og historien har en gullende ren moral. Likevel fenger den fortsatt.

Sveitsiske Johanna Spyris romaner om Heidi er verdens mest oversatte og mest solgte barnebøker, selv om dette riktignok gjelder i enda høyere grad for annet bind, hvor den handikappede Klara opplever et mirakel og klarer å gå ved å oppholde seg i Heidis og hennes bestefars kjernesunne sveitsiske fjell. Bøkene er filmet en rekke ganger, og også til norsk blir de oversatt om og om igjen. De har åpenbart et stort leserpotensial fremdeles, 125 år etter at de kom ut første gang.

Hva skal man si om disse bøkene? De er enkle, overtydelige, nasjonalistiske, søtladne og neddynget med høytropende, kristen forkynnelse. Likevel fenger de generasjon etter generasjon, barn som voksne. Kanskje det absolutt gode har en fremtid likevel?

Finnes det noen som ikke vet hva historien går ut på? Fem år gamle Heidis foreldre er døde, og tanten tar henne med seg til Heidis bestefar da hun selv får en lukrativ huspost i Frankfurt som hun ikke kan si nei til. Bestefaren er en enstøing som bor høyt oppe i fjellene i Sveits, og alle i landsbyen nede i dalen er redde for ham. Han har en forhistorie, som bare blir antydet og spekulert over. Men det går som i en annen berømt barnebok, Lille Lord Fauntleroy: Barnet reformerer og myker opp bestefaren.

Tanten vender imidlertid tilbake etter noen år: Heidi kan få bo i en rik husholdning i Frankfurt og bli venninne med husets datter Klara, som ikke kan gå og sitter i rullestol. Folk er snille mot Heidi, og hun har det materielt sett fantastisk, men hun blir syk av hjemlengsel og får til slutt lov til å reise hjem igjen til bestefaren. Nå har hun imidlertid lært å lese, hun har lært om Gud, og hun forteller den ateistiske bestefaren historien om den fortapte sønn, som går rett til hjertet på ham. Han forsoner seg med landsbypresten og hele befolkningen, og det hele ender i høylydt halleluja-stemning.

Jeg kan bare tenke meg noen få grunner til at dette fungerer og har fungert i hele denne tiden, slik at de to bøkene om Heidi er blitt noen av de største barnebokklassikerne. 1) Boken er litterært glimrende, alle hensikter oppfylles til punkt og prikke, alle virkemidler beherskes fullkomment og rettes inn mot målet. 2) Personene er levende og morsomme og handlingen spennende, med stadig nye utviklinger. 3) Skildringen er ikke aldeles tannløs, sosialt og menneskelig sett. 4) Alle ingrediensene som så lett kunne ha havnet i det parodiske, er tvers igjennom ekte. Johanna Spyri ikke bare mener det hun skriver, men det betyr åpenbart svært mye for henne å skrive nettopp dette.

De to bøkene om Heidi ble skrevet som barnebøker, de er ikke reduserte voksenbøker som på et eller annet tidspunkt er blitt henvist til barneværelset. Tvert imot er de tankevekkende barnebøker som godt kan leses av voksne, slik som f.eks. Astrid Lindgrens og Zinken Hopps bøker. Dermed har det heller ikke vært nødvendig å radbrekke dem i senere utgaver, slik det så ofte har skjedd med de reduserte voksenbøkene – tvert imot har de fått beholde sin ekthet og sin friskhet, til tross for alle klisjeene. Og når det gjelder et norsk publikum, vil mange føle bekreftelsen av kjærligheten til naturen og det opprinnelige som motsetningen til den fæle storbyen. Illustrasjonene av Strasbourg-kunstneren Tomi Ungerer (han er nålevende, tegningene er ikke originale) er fulle av innlevelse og medskapende kraft, og norske lesere vil uten videre kjenne seg igjen i hans gjengivelser av granskog, fjell og geiter. Samt i den nasjonalromantiske gjengivelsen av naturens og dens produkters velsignelser, som også brukes i sterkt pedagogisk øyemed. Trond Winjes oversettelse er levende, smidig og oppfinnsom.

Det er pussig, og kanskje en påvirkning fra et usunt samfunn, at man automatisk stiller seg skeptisk til det udelt positive og forkynnende. Desto mer befriende føles det, kanskje merkelig nok, at verket faktisk fungerer.

Sveitsiske Johanna Spyri levde fra 1827 til 1901 og utga godt over 40 bøker, de fleste svært oppdragende skildringer av unge piker. Bare de to Heidi-bøkene, hvorav den ene nå altså er nyutgitt på norsk, har nådd en så øredøvende internasjonal berømmelse. Det er også skrevet mange andre Heidi-bøker, av andre forfattere som har forsøkt å forfølge suksessen. Ingen av dem når opp til originalen.



Skrevet av:
Kommentarer