Heksesot

HEKSEKRYDDER

Nedtonet fortelling om å finne heksa i seg selv.

En kjapp oppsummering av handlingen i Kari Sverdrups Heksesot kunne kanskje få en til å tro at vi var i Harry Potter- eller Stephen King-land: Ung jente med arr oppdager at hun har tilgang til magiske krefter og bruker dem til å sette seg i respekt hos atale mobbere. Men dette er ikke helt en slik bok. Den kunne like gjerne vært oppsummert på denne måten: Ung jente med homøopatmor blir mobbet på den nye skolen sin og bryter sammen da gutten hun blir kjæreste med, blir sammen med hennes verste fiende, men hun finner indre styrke og makter å kjempe seg tilbake til en levelig hverdag. Til slutt får hun både drømmeprins og ny venninne. Her er vi i et annet, om enn på sin måte like konvensjonelt fiksjonslandskap. Heksesot er begge disse historiene, begge disse sjangerne, samtidig. Den sosialrealistiske oppvektsromanen trekker på den, tja, magiske realismen for å sprite opp spenningen og danne en rikere klangbunn, mens mobbe- og kjærestehistorien passer på å plassere magien trygt og godt i en hverdag leserne kan kjenne seg igjen i.

Dermed slipper man alt det drasset fantasyforfattere som regel insisterer på å fylle hundrevis av sider med: profetier og forutbestemte (og derfor totalt umotiverte) kamper mellom det gode og det onde, folk som snakker med hverandre uten å ha noe begrep om hvorfor de snakker med hverandre (eller bare hvorfor de snakker, sånn generelt), samt drager, bønder og gøyale dverger. Leseren av Heksesot trenger ikke å kunne svelge større kameler enn at homøopati er helt greit og at enkelte mennesker kan kommunisere telepatisk. Begge deler burde være relativt uproblematiske for de fleste lesere. Sånn sett fungerer Heksesots sjangerblanding godt. Boka er spennende å lese, magikomponenten er pirrende, Sverdrup skriver godt, og jeg skulle tro at mange vil komme til å slukelese den. Det gjorde i hvert fall jeg.

Likevel skurrer det litt. For selv om heksehistorien pirrer, virker den nok mest som et forsøk på å piffe opp en egentlig ganske traust fortelling om ei jente som lærer seg å konfrontere problemene sine. Ikke så å forstå at hekseriet og telepatien er umotivert eller platt. Det er for eksempel nærliggende å lese Ellas telepatiske kommunikasjon med den mystiske britiske motorsyklisten som en dag plutselig dukker opp metaforisk: det finnes en større og mer erotisk form for kommunikasjon mellom mann og kvinne enn den som den reale og kjekke, men dypest sett uspennende kjæresten Georg kan tilby henne. Dypest sett handler dette selvsagt om å krysse de grensene som må krysses hvis unge jenter en gang skal kunne bli selvstendige voksne kvinner.

Likevel er det påfallende at alle de kapitlene som handler om hovedperson Ellas hverdag, hennes vennskap med og forelskelse i Georg, og hennes følelse av å stå utenfor fellesskapet er langt mer spennende og engasjerende enn de passasjene som handler om å få tryllestaver fra mystiske kvinner i England, urteplukking, steinberøring og telepatiske visjoner. Hekseriet gir Ella en hobby og åpner for visse muligheter i plottet, for en relativt episk showdown (som aldri helt kommer), for eksempel. Man tar seg i å tenke at hekseriet kanskje blir en litt for stor metafor for den styrken som må til for at Ella skal kunne se plageåndene sine i øynene og gå videre. Det hjelper sikkert med tryllestav hvis man leter etter en indre heks, men de fleste av oss må klare oss uten et slikt redskap, og det hadde nok Ella gjort også.

Egentlig liker jeg at magien er såpass nedtonet i denne fortellingen, for stort sett mases det altfor mye om den i slike bøker, og Sverdrups hjerte er der det trenger å være, hos Ella. Boka blir neppe viktig for noen, men jeg tipper at den vil finne sitt publikum. Litt magi i hverdagen er jo heller ikke å forakte.