Helt konge

Hva kan man egentlig ønske seg av en bok om kongehuset for unge lesere? Vel, det kommer selvsagt an på hvem som spør. Men sjansen er stor for at Kristin Storrustens på alle måter storslagne Konge! – Historien om Harald og Kongehuset vårt uansett vil gjøre de fleste til lags, enten man er ni eller nitti, monarkist eller republikaner. Boka er velskrevet, lærerik, interessant og nyansert. Den er fin å se på og god å bla i. At man blir vennlig innstilt til kongen og kongehuset av å lese den, er en kvalitet ved utgivelsen, ikke et problem.

Uten berøringsangst

Storrusten har gått grundig – og personlig – til verks. Et privat foto av forfatteren som barn foran en gardist ønsker leseren velkommen inn, før boka på en ryddig måte tar for seg hva det vil si å være konge, hvorfor vi har den kongen vi har, samt kongehusets rolle opp gjennom historien. Her er kapitler om grunnloven, 2. verdenskrig og 11. juli, om ekteskapet mellom kong Harald og Sonja Haraldsen, kongen på trikken og i allværsjakke, og om hvordan Sonja ble den første dronningen i Norge med eget kontor. Mot slutten åpnes det for en diskusjon av hvorvidt monarkiet kan løse fremtidens oppgaver, og boka lider heller ikke av berøringsangst hva angår nyere kontroverser knyttet til slottets pengebruk eller Ari Behns selvmord.

Forfatteren har tatt som utgangspunkt at kongerollen nødvendigvis har endret seg i takt med det norske samfunnet. Derfor er boka like mye en fremstilling av Norges historie og politiske utvikling siden 1905 som det er en hyllest til en regent som både har tilpasset seg og satt i gang historiske prosesser. Ikke minst feirer den kongen som samlende figur for «det vi har felles», et fellesskap som favner bredt. Dermed blir dette en bok som stiller flere spørsmål til leseren enn den selv tilbyr svar. For hva vil vi egentlig at kongen – eller en fremtidig dronning – skal være? Hvilke verdier ønsker vi å ta vare på i årene som kommer? Det kan utvilsomt komme gode diskusjoner om prinsipielle spørsmål ut av denne boka.

Når Konge! aldri oppleves som belærende eller tung på labben, skyldes det dels en gjennomarbeidet tekst, og dels et særdeles tiltalende grafisk oppsett. Konge! har en ryddig og oversiktlig oppbygning, med ti historiske og/eller tematiske hovedkapitler («Hva må kongen gjøre?», eller «Skal Norge alltid ha konge?»). Disse er igjen delt inn i mellom to og seks underkapitler («Harald og Sonja får svigerbarn») i form av dobbeltsideoppslag i rødt, hvitt og blått, og med et større og velvalgt historisk fotografi som blikkfang.

På hvert oppslag finner man også en liten vignett, tegnet av Therese G. Eide, der kongen fremfører et av sine egne sitater – bakerst i boka finner du kildelisten. Disse vignettene er noe av et lykketreff, for tegningene gir liv til siden og sitatene kommenterer hovedteksten på morsomme og tankevekkende måter. Når Storrusten skriver om hvordan kong Olav giftet seg med sin egen kusine, suppleres det av en vignett der en skjelmsk kong Harald påpeker at i slekten hans «har mange giftet seg med slektninger. Du har kanskje lagt merke til at vi er litt rare alle sammen i vår familie?» Et gøyalt sitat som også fungerer som en fin overgang til tradisjonsbruddet Harald innførte da han selv – og hans etterkommere – forståelig nok ønsket å gifte seg utenfor familien.

Lett og ledig om alvorlige emner

Også selve brødteksten oppleves som kunnskapsrik, vittig og elegant. Storrusten henvender seg tydelig til en ung leser, her blir man ikke gravid, men får «barn i magen.» Men det som ved første øyekast kan virke enkelt og utilgjort er ved nærmere øyensyn ganske avansert: Storrusten har lyktes i å finne en tone som er fleksibel nok til at den kort kan diskutere hvorvidt monarkiet er en anakronisme side om side med fortellingen om Sonjas ufrivillige abort i 1970 og artige anekdoter fra Märtha Louises barndom, sidestilt med en vignett der kongen beklager seg over hvor mye han og Sonja var borte fra barna. I kapittelet etter blir landets første kvinnelige statsminister i 1980 brukt som inngang til å forstå hvorfor Stortinget endret Grunnloven i 1990 slik at også kvinner ble arveberettiget til tronen. Slik veves en større fortelling om det moderne Norges kompleksitet sammen, nærmest i det små.

En kan kanskje innvende at det dermed også er noe forførerisk over denne boka, som i det stille argumenterer for at kongehuset og det norske samfunnet er to sider av samme sak, alt mens den liksom i forbifarten peker på de menneskelige og økonomiske omkostningene ved et monarki med tungt symbolsk, men svært begrenset politisk makt. Og for all del, det faktum at vi i Norge har vært relativt heldige med kongefamilien vår er selvsagt vesensforskjellig fra det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt monarkiet har livets rett i 2022.

«En del av samfunnet vårt»

For meg ligger likevel bokas fremste verdi nettopp i måten den syr sammen det norske kongehusets historie med det norske sosialdemokratiets utvikling på. I en tid der politikken kan virke stadig mer nådeløs og polarisert, bør man kanskje hegne om de reelle fellesskapssymbolene vi fortsatt har igjen. Storrusten betoner konsekvent det mangefasetterte fremfor det suverene og enhetlige. Dette er en bok som introduserer kongefamilien som «en liten innvandrerfamilie» i åpningen av boka, og som avslutter ved å insistere på at kongen «er en del av samfunnet vårt.» Det trenger en konge selvsagt ikke være. Men det tjener både kongen og boka til ære at en slik påstand ikke føles som tom propaganda, men snarere et vektig innlegg i debatten om hva slags samfunn vi ønsker å ta del i, her i Norge.