Helt vilt gøy

«Inflasjon: Når økonomien bestemmer at noe plutselig koster mer. For det kan faktisk økonomien bare bestemme seg for. Og da har ikke vi så mye vi skulle ha sagt.»

Økonomien og dyrtiden spiller en stor rolle i Den siste hodeskallen, den første boken i en ny serie kalt Villvillmarka. Vertshuset Den barmfagre nøkk står i fare for å bli stengt om ikke innehaverne finner penger til å betale futen. Og det betyr at myrbarna Knis, Lok og Nøste vil miste jobbene sine og må flytte tilbake til myren.

De tre trives der de er, og bestemmer seg for å arrangere en ekstravagant feiring av De dødes dag på vertshuset for å dra inn penger. Da blir de nødt til å profesjonalisere det eksisterende repertoaret («grøt og en som spiller på slurva hver tirsdag»), og bestemmer seg for å dra på en oval weekend i Port Mortem for å handle inn alt de trenger.

Port Mortem er ikke bare de dødes handelshovedstad, den er også bygget opp på en økonomi basert på svar. Den som har mange svar, er rik. «Hva har flosshatt på og går sidelengs?». Vet du dét, og andre lignende ting, kan du kjøpe hva du vil.

Nye spilleregler

I et litterært landskap hvor fantasyfortellinger for unge i stor grad er inspirert av animasjonsfilm og gjennomprøvde fortellerteknikker, kommer Villvillmarka inn med et helt nytt sett med spilleregler og skaperglede. Skaperne av dette universet gjemmer seg bak den beskjedne signaturen «Ola & Martin» på omslaget av boken. Det er først inne i boken at vi finner ut at dette er Ola Nielsen Oldani (til daglig en slags kommunikasjonsrådgiver), og illustratør Martin Mauseth Hvattum (ellers kjent for streker i DN, Klassekampen og A-Magasinet).

Som debut er Den siste hodeskallen nærmest bedre enn den har rett til å være. De tre hovedpersonene Knis, Lok og Nøste er unike hver på sin måte – lille Nøste kommuniserer nærmest i emojier, uten at de andre alltid forstår hva hen sier. Bruken av «hen» her er tilsiktet, for mange av figurene virker å ha flytende kjønnsidentitet. Det er gjennomført på en måte som nesten føles ubevisst, og nettopp derfor fungerer det så godt.

Løst og ledig

Hvattums tegninger er løse og levende. De er fulle av interessante detaljer, men har et skisseaktig preg som gjør at han slipper unna med mange småting som ville virket rare i en strammere stil. Hvorfor har vertshuseieren en bøtte i stedet for en fot, og hvordan fungerer en slik protese i det hele tatt? Jeg vet ikke, men det er bare en av mange slike rare småting som sjarmerer gjennom boken. Hvattum slekter kunstnerisk på flere norske illustratører (Mari Kanstad Johnsen renner meg i hu), men gjør nok av sin egen greie her til at det bare virker kjent på en god måte.

Manuset matcher tegningene ved å være like løst i snippen, om ikke mer. Ikke bare er historien full av små hæh-øyeblikk (et spøkelse som hjemsøker en guidebok; en superskurk som er kjent for sin pas de chat på ballettgulvet), den er også ført i et språk som overrasker med sine krummelurer og fraseringer («Til knes i ekkel sump på meningsløs jakt etter æsj!».

Om jeg skal utsette noe er det den litt pussige overgangen til rim når skurker som futen eller Grev Nesegrev entrer scenen – verseføttene halter mer enn vertshuseieren antakelig gjør.

Kurskollaps

I løpet av handleturen til det hinsidige leker boken med voksenbegrep gjennom fotnotene – sitatet som starter denne teksten er den første av disse. Særlig økonomien får gjennomgå når Oldani viser hvordan ting er verdt noe bare fordi vi bestemmer oss for det.

Det er ikke å røpe for mye når vi sier at den svarbaserte økonomien skal kollapse fullstendig i løpet av boken, med alt det fører med seg av opptøyer, inflasjon og kullkastede planer («Litt dumt med alle svarene dere skyldte bare. De skulle gå til å få barna mine inn på boligmarkedet» – etterfulgt av fotnoten «Boligmarkedet: Der par med hver sin godt betalte jobb eller rike foreldre henger på fritiden.»)

Gjennom hele lesningen har jeg tatt meg selv i å ta bilder av enkeltruter og sende dem til venner med utbruddet «jeg leser noe som må være høstens beste tegneserie».

Så da må den vel være det, da.

Et gratis svar til slutt

Ja, og hva ER det som har flosshatt på og går sidelengs, lurer du kanskje på nå?

Jo, det er en pent kledd krabbe.