Sangen om en brukket nese
Arne Svingen
208 sider
Gyldendal 2012

 

Fluesommer
Arne Svingen
190 sider
Gyldendal 2013

To unge gutters hemmelige liv

To gode romaner om utsatte, unge gutter i spenning mellom skammen over foreldrene og behovet for å synes som den de er.

Hyperproduktive Arne Svingen mottok Kulturdepartementets litteraturpris 2012 for Sangen om en brukket nese, en feelgood-roman om tretten år gamle Bart som bor sammen med den overvektige mammaen sin i en nedslitt sosialbolig. Også årets roman, Fluesommer, handler om en utsatt gutt, Kasper, som har en far som slår. Begge romanene er gode, og tidvis slående like, men ikke på den måten at man får inntrykk av en forfatter på tomgang. Snarere gjør sammenstillingen det mulig å skimte et konsekvent litterært prosjekt. Der Sangen om en brukket nese nok er den mest formelt vellykkede av de to, er Fluesommer mer vrien, men også mer interessant. Det er den som sitter igjen i kroppen etter endt lesning.

Hver sin hemmelighet

Begge romanene handler om utsatte gutter på vei over i tenårene som forteller sin egen historie. De er sårbare gutter uten noe skikkelig nettverk rundt seg. Verken Bart eller Kasper har noen egentlige venner idet romanene begynner, men etter hvert går de fra isolasjon til fellesskap og økt livskvalitet. Begge to har en forelder som ikke fungerer, og som de på forskjellig vis forsøker å dekke over for. Og begge er kasus for barnevernet. Bart bor alene sammen med en overvektig, tiltaksløs mor i en sliten sosialbolig der det knaser i sprøyteglass i gangen utenfor.  Kasper har en far med «vondt i hodet», som blir veldig sint for de minste ting, og slår sønnen sin når det tipper over for ham.

Disse foreldrene er sine barns store hemmelighet. Barna opplever sider ved dem som andre ikke må se. Motsetningen mellom det hemmelige familielivet og den ytre fasaden, reflekteres i et av Svingens favorittgrep, nemlig at han ganske konsekvent lar hovedpersonene sine tenke én ting og si en annen. Dette skaper en livlig tekst, men setter også opp et ideal: En verden uten skam, der man kan si det man tenker.

Skyld og skam

For Bart er det skamfullt å ha en tjukk og fattig mor som ikke får til noen ting og lyver for å skjule hvor ille det står til. Men Bart tviler aldri på kjærligheten hennes. Selv om han også blir trukket inn i løgnen og forstår at den ikke kan holde i lengden, forblir de to lojale mot hverandre. Denne lojaliteten er selvsagt en byrde, all den tid den tvinger gutten til å bli en løgner, også overfor sin egen bestemor. Men den er likevel basert på at de to elsker hverandre, og derfor nesten til å bære. For Kasper er det verre, fordi skyldfølelse blandes inn. Farens slag er også en «hemmelighet» som bare de to deler – selv ikke Kaspers mor vet om det. Faren passer på å plassere ansvaret for alt som skjer på sønnen. Tilbake står Kasper med en enorm skyld som han ikke har noe sted å gjøre av.

Barts skam er sosialt betinget. Også han må ta mer ansvar enn han egentlig kan. Moren ber ham om å lyve, og det er ham som må styre husholdningen. Bart lever i en kontinuerlig krisetilstand, men krisen er hele tiden fremstilt som frykten for de andres blikk inn – i leiligheten, og i sannheten. Det er de andre som ikke må få vite hvordan det egentlig er, «for da ville de misforstå». Og det de ville misforstå er at mor og sønn er et lag som riktig nok trenger hjelp utenfra for å komme seg ut av uføret, men at de like fullt er et lag. Hvis de ble atskilt, ville det være en katastrofe for dem begge, og denne katastrofen ligger og ulmer gjennom hele romanen, klar til å slå ut i full flamme.

Manglende innsikt

Også Kasper er glad i faren sin, og prøver å beskytte ham ved å ta på seg skyld eller projisere den over på en upersonlig størrelse som farens hodepine. Men samtidig frykter han farens blikk. Og som alle lesere vil forstå, er faren egentlig farlig for Kasper og selvbildet hans. I motsetning til med Bart, ser ikke Kasper klart, og dette preger fortellingen hans. Hvis noen får se farens sinne eller blåmerkene på Kaspers kropp, er ikke problemet at de ikke vil forstå det viktigste, men at de kommer til å forstå det, uavhengig av hvor glad Kasper er i faren sin. Denne versjonen av konflikten gjør romanen langt mer kompleks, ettersom det ikke finnes noen enkel løsning. I Sangen om en brukket nese er alle egentlig snille, og trenger bare hjelp til å finne ut av ting. I Fluesommer har volden og det onde blitt en del av hverdagen, og Kasper kjenner ikke noe alternativ. Før eller senere må det gjøre skikkelig vondt.

Begge disse guttene lever altså hemmelige liv. Moren til Bart sender sønnen på boksing for at han skal kunne forsvare seg i kamp, men det er å synge opera han vil. Svingen passer på å legge inn en referanse til Billy Elliot – filmen om gutten som heller vil danse ballett enn å bokse – som et lite nikk til det konvensjonelle i fremstillingen, men dette er likevel langt mer enn en sjangerøvelse. Svingen bruker skillet mellom opera og boksingen til å understreke at Bart har ting inne i seg som han ikke helt kan få ut. Når han vet at andre hører ham, synger han forferdelig stygt. Derfor stenger Bart seg inne på do, skjermet fra alle andres blikk, og synger klokkerent der inne. Et hovedmoment i plottet blir dermed at gutten må komme dithen at han kan synge foran en forsamling. Det er altså bevegelsen fra et lukket og avstengt rom til et offentlig et, en utvisking av opposisjonen mellom indre og ytre, som er romanens mål. Og veien må for all del ikke gå via invasjon og tvang.

Å fly som en flue

Kasper har større problemer, men skalaen er den samme. Han er allerede invadert og bærer med seg det faktum at faren slår ham, men prøver å skjule eller bortforklare alle tegn på det. For eksempel er dusjen etter gymmen en prøvelse. Men der Bart synger, drømmer Kasper om stavsprang. Faren hans vil at han skal spille fotball slik han selv gjorde, men Kasper fantaserer om å bli den nye Sergej Bubka. Metaforisk sett: han drømmer om å heve seg over problemene sine – nesten fly, et motiv som griper an til fluesymbolikken i tittelen. For når Kasper opplever noe ubehagelig, fester han helst blikket på nærmeste flue. Symbolikken er slett ikke like elegant som sangmetaforen i Sangen om en brukket nese, men like fullt talende: Kasper trenger ikke bare å slippe det indre ut eller det ytre inn. Først og fremst trenger han å slippe unna.

Viktige vitner

For å få til en lykkelig slutt, må Svingen i begge romanene innføre minst én annen person som kommer tett på hovedpersonen og ser forbi de strikte grensene som hovedpersonen har satt for seg selv. I Sangen om en brukket nese er dette løst ved hjelp av Ada, en jente fra en rik familie. Ada er fascinert av Bart, særlig etter at hun oppdager at han elsker opera og er fantastisk flink til å synge. Ada blir Barts vitne, den første som får se hans indre verden. Hensiktsmessig nok er Ada fullstendig ute av stand til å holde på hemmeligheter, slik at ryktene begynner å gå, og starter den kjeden av begivenheter som leder frem til at det ytre endelig kan forsones med det indre.

I den mer kompliserte Fluesommer splitter Svingen vitnefunksjonen i to. På den ene siden har vi klassevenninnen Silje, som på mange måter er en slags dobbeltgjengerfigur for Kasper, men som ikke blir slått. Som ham er hun utenfor klassefellesskapet, en titter som tilbringer dagene med å spionere på andre – også, skal det vise seg, på Kasper. På den andre siden har vi Bentein, gutten som flytter inn på Kaspers rom etter at moren hans rammes av kreft og må på sykehuset over en lengre periode. Benteins innflytting blir mer av en vaksine enn en invasjon. Vel innenfor husets vegger blir han vitne til alt det Kasper prøver å skjule, og en annen og mer kompleks form for fellesskap oppstår mellom guttene enn den mellom den mer idealiserte Ada og Bart i Sangen om en brukket nese.

Del av et fellesskap

I begge romanene er fellesskapet med andre et desidert gode. Men der Sangen om en brukket nese idealiserer inntil det skjematiske, er Fluesommer problemorientert. Det er typisk at vendepunktene i fjorårsromanen knytter seg til fellesgjøremål som dugnad og skoleavslutning, steder der alle kan komme sammen og bidra med sitt for å skape orden og samhørighet. Også i Fluesommer må alle bidra for at problemene skal kunne løses, men ingenting er enkelt. Fellesskap må bygges fra bunnen av. Og når romanen slutter, har Kasper kanskje kommet seg videre, men kostnaden har vært stor.

Svingens litterære prosjekt

Dette gir seg også utslag i at ikke alle grepene Svingen foretar i årets roman er like vellykkede som i fjorårsromanen, som oser av feelgood-faktor. Enkelte metaforer i årets roman blir hengende i løse luften, og det er ikke alltid jeg helt klarer å tro på realismen i fremstillingen av gutten som blir slått eller av faren som slår ham, og noen av episodene blir i overkant voldsomme. Det går liksom ikke helt opp, og det er kanskje heller ikke rart. Det er et kunststykke å skrive en lettlest slukebok fra perspektivet til en ung gutt som får juling av sin far. Det bør ikke bli for mørkt. Men lite er mørkere enn dette. At Svingen langt på vei lykkes med å ta oss med inn i voldsofferets verden, uten at det blir for spekulativt eller grusomt, sier litt om hvilket nivå han befinner seg på som ungdomsbokforfatter nå i 2013. Lest i tandem blir det tydelig at mannen er noe mer enn en dyktig samlebåndsbokforfatter. Svingen er en forfatter med et litterært prosjekt: å gjøre det mulig å snakke om det som er aller vanskeligst i et enkelt, lettfattelig språk, og å vise hvordan indre og ytre verdener kan sammenføyes. Og nettopp fordi den ikke glatter over problemene, kommer kanskje årets roman enda nærmere dette målet enn fjorårets forsonlige prisvinner.



Skrevet av:

,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.