Hemmelighetene som er og ikke er

Er «begrepsbok» en sjangerbetegnelse? La oss si det: Begrepsbøker kan handle om «kjærlighet», «vennskap», «fred», «Gud» og lignende, og de søker å gi positiv mening og dybdeforståelse til et begrep. I begrepsboken om «hemmelighet» kan fremgangsmåten være mer negativ. Hemmelighetens skjørhet demonstreres idet hemmeligheten omtales, og det skal ikke store avsløringen til før hemmeligheten opphører å være det.

Hemmelighetens skjørhet

Kaia Linnea Dahle Nyhus’ Vil du høre en hemmelighet? spiller på denne skjørheten. Det ville være en skikkelig spoiler her og nå å avsløre hemmeligheten som det pirres med i bokens tittel, og som leseren selvsagt gjerne vil høre. Det at hemmeligheten bør få være hemmelig, i hvert fall så lenge som mulig, gjør det vanskelig å si alt som kan sies om denne boka. For hemmeligheten som avsløres på siste side er ikke en hvilken som helst hemmelighet.  Den har noe tiltalende fandenivoldsk over seg. Den innbyr til refleksjon, diskusjon og reaksjon i så stor grad at lesningen av boka vil kunne fortsette lenge etter at den har nådd slutten.

Det er noe freudiansk ved denne hemmeligheten som det hefter både allmenne og forbudte følelser ved. Dessuten berører avsløringen av den det rent fenomenologiske: Hvor mange kan dele en hemmelighet før hemmeligheten opphører å være hemmelig?  Ja, for hemmeligheten er helt åpenbart ikke hemmelig lenger etter at den er blitt proklamert for leseren. Men var den hemmelig før leseren var ferdig med å lese boka? Da hadde jo mange andre lest boka og blitt fortalt hemmeligheten. Likevel opplevde jeg den som en ekte hemmelighet; den overrasket meg. Hvordan kan en sånn hemmelighet fortsette å være en hemmelighet for hver nye leser? Bøker er «åpne», men har de likevel egne regler for hemmeligheter?  Eller er det sånn en hemmelighet alltid er: At vitsen med hemmeligheten er at den skal fortelles? At den blir til idet den fortelles? At den er en fugl føniks, som oppstår og forgår i samme øyeblikk?

En egen bokhemmelighet?

Slik ser jeg for meg at funderingen kan gå etter at siste side er lest, men allerede første oppslag innbyr til pirrende spørsmål. «Noen hemmeligheter veit mange om», står det med hvit skrift på svart bakgrunn. Hvor mange er mange? «Mamma og pappa og jeg har en hemmelighet om nøkkelen». Tre er altså mange? På motsatt side er mamma, pappa og jeg fremstilt idet mamma stikker hånden inn i fuglekassen og pappa holder hånden opp mot munnen som om han frykter en avsløring av hemmeligheten. Men nå vet også jeg som leser boken at nøkkelen er i fuglekassen, og alle andre som leser boken får også vite det. På den måten blir «mange» veldig, veldig mange. Men hvilket jeg, hvilken pappa og mamma, hvilket tre og hvilken fuglekasse er det snakk om?  Er det slik at bøker er et sted hvor hemmeligheter kan avsløres uten at de blir avslørt?

På et annet oppslag heter det «Bestefar tror han har en hemmelighet om hunden som ble borte. Men det er ingen ekte hemmelighet, for alle vet at hunden er død.» Er hemmelighetene på første og siste side da «ekte» hemmeligheter? Hvordan vet forresten jeg-et hva som er bestefars hemmelighet om hunden?

Vellykket

Tekstene er enkle, illustrasjonene er stiliserte og ekspressive, fargeflatene er mettede og personene er tydelig karakterisert gjennom mønstre og former. Som i første oppslag er det gjennom hele boka et godt, dynamisk forhold mellom tekst og bilde. Noen av oppslagene er sågar uten tekst og virker som egne hemmeligheter: Hva handler de egentlig om? Illustrerer de noe som allerede er sagt, eller noe som ikke kan sies?

Det handler om hemmeligheter som preger, som er en del av folk, og som synes på dem, hemmeligheter som hviskes, hemmeligheter som en ikke vil vite om, hemmeligheter som forsvinner når folk dør, eller bevares i tingene som de etterlater seg, hemmeligheter for å bevare fortiden, hemmeligheter som glemmes, skumle hemmeligheter og store hemmeligheter.

Rekken med spørsmål som jeg innledet med, kan bare forlenges og forlenges. Dette demonstrerer selvfølgelig at begreper kan være ganske flyktige saker, og at det ikke er et endelig svar med to streker under denne begrepsboka etterstreber. Heldigvis ikke. Dens styrke er dens åpne, lekende og spørrende omgang med mange forskjellige hemmeligheter. Den vil kunne fascinere både den som leser og den som blir lest for.