Hemningsløs krim

Den som tar seg tid til å stoppe opp og nærlese innsidepermen i Erlend Loe og Kim Hiorthøys nye tegneserieroman Kongens fortjenestemedalje med sverd og dobbel bolle, finner undertittelen «Et kriminalmysterium fra virkeligheten» med tilhørende fotnote: * (eller kanskje ikke helt fra virkeligheten da, hvis det er så utrolig nøye). Dermed er tonen satt i denne tøysete leken med detektivromanen som nok beveger seg så langt vekk fra virkeligheten som det er mulig å komme.

Hvem tryllet bort Oslo?

Den geniale detektiven Fluffenberg er nemlig tilbake. Han som fant ut hvem som rumpet brunosten i 2021. Denne gangen står han overfor et mysterium helt uten sidestykke når hele Oslo plutselig forsvinner mens Fluffenberg er på vei til kontoret. Det blir en krevende dag på jobben, men ønsket om å motta den høythengende ordenen kongens fortjenestemedalje med sverd og dobbel bolle, gir detektiven den nødvendige motivasjonen til å oppklare saken. Sammen med kongen reiser han rundt og plukker opp alle tryllekunstnerne de kan finne, basert på hypotesen om at en av dem har fått byen til å forsvinne. Siste kapittel med tittelen «En oppklaring 240% mer overraskende enn andre overraskende oppklaringer» er knapt en overdrivelse.

Alt mulig i gryta

Her kombineres diverse sjangre til en gøyal miks. Den selvhøytidelige detektiven av typen Hercule Poirot møter folkeeventyret i moderne versjon. Kongens seilbåt, for kongen er selvfølgelig ute og seiler som vanlig, kan forvandles til en «toppmoderne etterforskningssentral med datamaskiner og mange skjermer og pølsekantine». Så toppmoderne er denne båten at den kan mates med en tåkeprøve som avslører tryllelukt. I tillegg er skipet en oppgradert versjon av Askeladdens farkost som kan gå både til lands, til vanns og i lufta. Men eventyrregelen om å ta med seg alle de møter på sin vei, gidder ikke kongen å bry seg om. Han er tross alt konge. Dermed blir de opprinnelige gode hjelperne, sånne som spiser gråstein og kan høre gresset gro, avvist. I stedet introduseres en fyr med den helt spesielle egenskapen at han alltid må peke mot nærmeste tryllekunstner. Slik brukes kjente eventyrreferanser som oppspark til en fullstendig surrete intrige der Loes konge også hevder å være klarsynt, som datteren sin. Teksten får dermed sneket inn noen små stikk til kongehusets mer alternative medlemmer. Kongens klarsynthet viser seg også å være sterkt overdrevet.

Uvanlig avhørsteknikk

Kim Hiorthøy har skapt et persongalleri som er akkurat så skakt og rart som denne fortellingen trenger. Når Loe morer seg (for det tror jeg han gjør) med å dele ut tryllekunstnernavn som Fakiren av Klæbu, Botolf Blomekrans, Petra Prügelknabel og Alberto von Fonn, har Hiorthøy med noen få streker gitt dem den rette mengden tenner på tørk og skurkeaktige monobryn. En sentral del av intrigen er Fluffenbergs avhør av de forskjellige tryllekunstnerne. Med til synelatende tilfeldige spørsmål som «Hendte det at De hadde yoghurt i matpakken da De var barn?» og «Hva spiser De på julaften?» stilles samtlige av de avhørte i et ufortjent mistenkelig lys. Erlend Loe nekter seg sjelden noe når det gjelder å la dialogene skjene hit og dit i uforutsigbare retninger. Når Botolf Blomekrans innrømmer at han spiser pinnekjøtt på julaften, mener detektiven å ha solide bevis for hvem som er den skyldige idet han minner om at Bina Kontroflakk satte til livs fire og en halv kilo pinnekjøtt før hun tryllet bort Røros i 1782. Avhørene sporer med andre ord av i alle retninger, og Fluffenbergs formelle form motsies av det usaklige innholdet i samtalene. Det er gøy.

Dialogdrevet tegneserie

Kanskje fordi handlingen er dialogdrevet, blir sammenhengen mellom de tegnete rutene også i stor grad skapt gjennom replikkene. Hvert oppslag er delt inn i seks like store kvadratiske ruter, litt som når barn lager tegneserier ved å dele opp et A4-ark med linjal. Mange scener består av nærbilder av Fluffenberg og kongen, eller Fluffenberg og mistenkt tryllekunstner, som annenhver gang avleverer sin replikk som en slags verbal og visuell ping pong. Siden Oslo er tryllet bort, finnes det heller ikke noen bakgrunn, kun detektiven i grønn hatt som henholdsvis rynker brynene, noterer stikkord eller klør seg i skjegget. Det krever en litt tålmodig leser. Men her finnes det også sekvenser der det blir mer fart i sakene og der kohesjonen mellom rutene skapes av det tegneserieteorien kaller handling til handling. Ref. et tilbakeblikk der kongen blir skremt av en utkledd banan, noe som gir ham banantraumer til evig tid.

Lek med barn og barns lek

De intertekstuelle referansene til tross: Man trenger ikke å ha lest klassisk krim eller folkeeventyr for å ha glede av denne fortellingen. Den har mange elementer i seg som kan minne om barns rollelek med sitt hypertekniske skip som har eget puterom, pølserom og rumperom og der tilsynelatende usensurert-assosiasjon driver handlingen videre. For ikke å snakke om rumpehumoren som videreføres fra forrige bok. Også denne gangen må de mistenkte avgi rumpeavtrykk, for som Fluffenberg konstaterer: «Rumper har alltid alt å gjøre med alt». Loe sender også frekke hilsener til bokas primærlesere når teksten flere ganger karakteriserer barn som ubrukelige vesener. I åpningsscenen presenteres Oslo på følgende måte: «og det fins hunder og fugler og alle mulige typer mennesker, til og med den typen som ikke gjør noen nytte for seg, såkalte barn.» Avslutningsvis innrømmer fortellerstemmen riktignok at disse såkalte barna kanskje kan være gode å ha likevel. For da har alt og alle kommet til rette igjen, og Fluffenberg kan innkassere den prestisjefylte medaljen sin. Hvem den skyldige viser seg å være skal jeg ikke avsløre. Bare at vedkommende ikke burde drikke så mye konjakk mens han opererer et tryllesett.