Tittel: Sabotør: I skyggen av Tirpitz
Tekst: John S. Jamtli
Illustratør: John S. Jamtli
Forlag: Strand Forlag
Årstall: 2021

Hemningsløs sakprosa

Grepene som gjør Sabotør-serien lærerik er ikke nødvendigvis de mest pålitelige. John S. Jamtlis portretter sier like fullt noe viktig om mennesker og krig.

Sabotør – I skyggen av Tirpitz er en tegneserieroman med stilistiske særtrekk hentet fra fransk-belgiske tegneserier à la Asterix og Obelix, Tintin, og særlig Sprint. Humoren og spenningen fra denne typen serier er enda mer hardtslående hos John S. Jamtli, som tilfører en erkenorsk koloritt og barsk realisme til de heseblesende fortellingene.

Også på det følelsesmessige planet gjør sabotør-serien inntrykk, da det er nokså tøffe krigsskjebner som blir portrettert. Jamtli kvier seg ikke for å vise oss krigens konsekvenser, enten det gjelder tapere eller vinnere. I den tredje boken lykkes serieskaperen til og med å gi et empatisk blikk på tyske soldater.

Harry_&_Tirpitz

Harry Pettersen

 

Hitlers vugge

I skyggen av Tirpitz tar for seg senkningen av det største slagskipet i den tyske krigsmarinen under andre verdenskrig. «Tirpitz» ble stasjonert på norskekysten og fikk kallenavn som «Sjøhorva», «Beistet» og «Nordens ensomme dronning» mens stadige angrep pågikk. «This beast must die» utbryter Winston Churchill i en tidlig scene fra London, hvor viktigheten av senkningen blir forklart. Bokens hovedperson, spesialagent Torstein Raaby (1918–1964) kaller skipet lakonisk «Hitlers vugge».

Heltene vi følger er foruten Raaby rekruttene Karl Rasmussen (1916–1944) og Harry Pettersen (1921–2004). Gjennom ni måneder rapporterer de daglig om krigsskipets lokalisering via radio, slik at britene kan sende ubåter og fly til angrep. Arbeidet deres antas i et historisk perspektiv å ha kortet ned krigen.

Hvilke konsekvenser spionarbeidet får for de tre spionene antydes allerede på forsiden til boken. Kroppspositurene deres anskueliggjør de største konfliktene i gruppen, med en tvilende Rasmussen, oppgavefokusert Raaby og innbitt Pettersen. Sammen lykkes de med oppdraget, men ikke alle overlever krigen.

Torstein Raaby

Torstein Raaby

Økt realisme

Mye har skjedd siden den første boken i serien kom i 2018. Detaljene er flere og penselstrøkene mer maleriske, noe som gjør seg særlig godt på de største bildene. Solnedgangen på forsiden er håndtegnet digitalt og er samtidig nydelig fotorealistisk. Den aller viktigste fremgangen er på faktadelen, hvor Jamtli har bevegd seg i en mer etterrettelig retning.

Sabotør – En røverhistorie fra krigsårene (Cappelen Damm, 2018) var som tittelen antyder en upålitelig, men til gjengjeld saftig og spennende inngang til den norske krigshistorien. I den nyeste boken er det mindre tvil om hva som er sant og usant. I fotnotene tydeliggjør serieskaperen hva som er tørre fakta og hva som er rene kunstneriske grep.

Parallelt med en klarere omgang med fakta har Jamtli beholdt og videreført de satiriske elementene. Dette er et av seriens klare fortrinn. De store nesene i bøkene forteller nokså tydelig at Jamtli serverer én tolkning av forhistorien og at deler av formidlingsgrepene hans må tas med en klype salt. Stilen blir en av de viktigste avgrensningene i bøkene.

Med radiosenderen sin skjult i Vegvesenets brakke ved Alta flystasjon spiller de tre sabotørene et farlig spill. Ved peiling får tyskerne inn sin egen sender som er plassert i samme brakke. Slik blir det umulig for dem å oppdage hvor rapporteringene til London sendes fra. Alibiet for å kunne oppholde seg dag og natt ved Vegvesenet blir for de tre spionene at de er en gjeng som drikker seg fulle utover kveldene i lokalene. Risikoen blir stadig større, men vågemotet holder stand. Mens gangsynet forsvinner, blir operasjonen en suksess.

Torstein Raaby

Torstein Raaby

Krig og konsekvens 

John S. Jamtli har servert leseren ensidige karikaturer av tyske soldater gjennom de to foregående bøkene, men i den nyeste boken skjer det noe vellykket og nytt. Parallelt med fortellingen om norske vågestykker og britiske spionangrep følger vi den tyske marinegasten Roland Hasche, som er en av dem som overlevde senkningen av Tirpitz. I fortellingen avslører denne karakteren hemmeligheter til spionen Pettersen, som gjør seg til venn med ham.

Hos Jamtli blir Roland en representant for mannskapet ombord på Tirpitz. Over halvparten av dem han delte plass med på skipet omkom i 1944; kun 807 av 1723 personer overlevde. I boken viser Jamtli ruinene Roland vendte tilbake til i Tyskland etter dette. Scenen hvor han forsonlig vender tilbake til Norge er sterk.

Krigens gru kommer godt frem også gjennom tyskerne som blir innestengt under vann og drukner. Der blir de liggende til krigens slutt. Selvmord som selvforsvar i møte med tysk tortur gjør like stort inntrykk. Volden hos Jamtli er like frastøtende når den kommer fra norsk eller engelsk som tysk side. Det er et godt poeng i seg selv.

 



Skrevet av:

Kommentarer