Sjokoladeskurken
Forfatter og illustratør: Kaia Dahle Nyhus
Cappelen Damm 2019
40 sider

Knokedunk
av Åsmund H. Eikenes
Eivind Gulliksen (ill.)
Samlaget 2019
42 sider

Hender i alle varianter

Sjokoladeskurken og Knokedunk er to vidt forskjellige bøker: Den første er en grenseløs bildebokthriller; den andre er en koselig faktabok. Men begge legger vekt på hender – i ulike varianter. Begge gir også svar på hvorfor ulikheter er så genialt.

Kaia Dahle Nyhus (f.1990) er en prisbelønt forfatter og illustratør som har gitt ut flere bildebøker, blant annet En dag drar mamma (2017) og Verden sa ja (2018), som hun vant Kritikerprisen for. I Sjokoladeskurken står hun bak både tekst og tegninger – samt den håndtegnede fonten. Det er lett å kjenne igjen det estetiske og litterære uttrykket fra tidligere verk. Også her er illustrasjonene preget av sterke farger og store kontraster; karakterene er enkle og samtidig svært ekspressive – hun balanserer hårfint på grensen mot det banale. Men det dekorative grepet som ligger til grunn, vitner om stilsikkerhet. I teksten finner vi også dette litt råe minimalistiske uttrykket; språket er lettlest, og samtidig ispedd usminket realitet.

sjokoladeskurken15-barnehender

Historien handler om en liten jente: Sjokoladeskurken. Hun ligger søvnløs i senga si og tenker på den siste sjokoladen hun stjal, som ligger gjemt i nattbordskuffen. Da banker det på vinduet, og en skummel mann i frakk henter henne til et hemmelig skurkemøte. Hun er nemlig blitt «en av dem» nå. På møtet må alle de ulike skurkene – som er mye farligere og større enn henne – vise frem hendene sine, og forklare hva hendene er gode for. Det viser seg at hun har de aller minste hendene. Mafiabossen, som styrer møtet, sier at det var akkurat slike små hender han var på jakt etter – for å hente opp en nøkkel fra et bittelite hull. Hendene til Sjokoladeskurken er de eneste som duger. Som belønning tilbyr Mafiabossen både gull, diamanter samt tjenester av mer lyssky art. Men Sjokoladeskurken er bare opptatt av sjokolade og får derfor masse sjokolade-gullpenger som takk for hjelpen.

sjokoladeskurken-veskenapper

Fornyet tro på seg selv – som skurk

Nyhus introduserer leserne for en voksen, luguber underverden, som ikke er en egnet plass for et lite barn: «Inne er det tungt å puste. Det lukter kjeller. Det lukter røyk og pølse.» Skurkene der er mordere, innbruddstyver, veskenappere, ja – til og med en terrorist – som påstår han har de mest blodige hendene. Jeg skal innrømme at jeg forventet at Sjokoladeskurken skulle bli redd, og kanskje lære at det ikke lønte seg å stjele. Men den lille skurken er like modig som en (anti-)helt skal være, og uventet angerløs. Det virker som om hun finner seg til rette blant de lovløse. Boka har ikke noen skjult oppdrager-agenda. Her skal alle få være akkurat som de er. Skurker også.

Boka vekker den begeistringen som man kan få i situasjoner der man vet at man gjør noe galt – men velger å gjøre det allikevel. Boka er derfor uvanlig spennende å lese. Det ender med at skurken får masse sjokolade. Men – som ordtaket sier: Mye vil ha mer. Hun er nå inspirert til å ville stjele mer. Jeg får ikke helt får tak i motivasjonen hennes for å stjele. Er det fordi hun elsker sjokolade? Eller er det fordi det er så spennende å stjele?

sjokoladeskurken10-store-hender

Forskjellen mellom menneskehender og dyrehender

Knokedunk er en sakprosa- og bildebok for barn som handler om forskjellen på menneskehender og dyrehender. Boka er skrevet av Åsmund H. Eikenes (f.1986) og illustrert av den erfarne Eivind Gulliksen (1973). Forfatteren har en doktorgrad i kreftbiomedisin, og det er ikke første gang han skriver bok om hender. I 2016 ga han ut Handboka: alt du vil vite om hendene dine – og litt til. Den gang var kunnskapen myntet på voksne lesere.

apehand

Boka er pedagogisk lagt opp, med et nytt tema på hvert oppslag. Ordene er få og velvalgte. Forfatteren tar de yngste leserne på alvor ved å servere fakta i en porsjonsstørrelse som de fint klarer å fordøye. Via eksempler fra menneske- og dyreverdenen formidles budskapet om at hender er nyttige redskap. Hos dyrene opptrer naturlig nok hender i form av poter, vinger, hover osv. Det er også gode grunner til hendenes utforming. Dovendyr, for eksempel, «… har lange klør som gjer at dei kan henge trygt, også mens dei søv».

dovendyr

Gulliksens livlige og stiliserte illustrasjoner guider oss elegant gjennom stoffet. I tillegg til å støtte opp under selve teksten, fyller han på med litt lek og fantasi – ved for eksempel å la hesten være balansekunstner på et tivoli. Selv om dette er en faktabok, så er noen av faktaene fantastiske. Naturen byr jo på mer enn nok av kuriositeter. For eksempel en salamander som kan lage seg en ny arm hvis den gamle faller av. Leserne vil sitte igjen med et litt annerledes blikk på hender etter å ha lest denne.

Du klarer noe som ikke jeg klarer – og omvendt

Hva er så likheten mellom disse to ganske ulike bøkene, siden vi nå velger å lage en samleanmeldelse? At begge handler om hender er åpenbart.

Videre sier begge bøkene noe om hvorfor ting er utformet som de er: Hvorfor har frosken sugekopp på tuppen av hver finger? Hvorfor har Lommetyven de raskeste hendene? Bøkene lærer leserne om funksjonell design. Hender er viktige verktøy. Vi kan bruke dem til å gjøre noe nyttig – som å spise – og vi kan bruke dem til noe litt mer unyttig – som å stjele. Men kanskje bøkene også forteller noe om verdien av «en verden av ulikheter»: Det at verktøy fins i mange varianter, gjør at det store fellesskapet besitter en gedigen verktøykasse – og dermed også store muligheter til å løse enhver oppgave. Og iblant kan det vise seg at det minste redskapet er mest nyttig.

Sjokoladeskurken er som å snike seg inn i spøkelseshuset på et tivoli – uten å ha med noen voksne. Knokedunk er som å sitte trygt på et voksenfang og lære om naturens rariteter og undere. Jeg tror de yngste leserne både har behov og plass for begge disse opplevelsene.

 

tiger-pote

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.