Herr Lykke

Jubileumsboken mellom to stoler

Denne jubileumsutgivelsen fungerer i beste fall som en artig kuriositet, men hadde fortjent så mye mer.

Et personlig verk
Opprinnelig skrev og illustrerte Tolkien denne boken for sine egne barn, og dette bærer den preg av. Det er noe nært og personlig over hele manuskriptet, med Tolkiens karakteristiske, sirlige håndskrift som omkranser nydelige, detaljerte, håndkolorerte blyanttegninger.

Boken har en lekker innpakning. Den grønne rammen med Tolkiens signatur og bokens tittel på toppen av hver side, gir deg følelsen av å sitte med en liten skatt i hendene. Boken var også en liten, hemmelig skatt helt til 1982, da den ble publisert for første gang på originalspråket. Tiden Norsk Forlag markerer dermed litt forsinket 25-årsjubileet for originalutgivelsen ved å gi den ut på norsk. Jeg stiller meg litt spørrende til om dette jubileet er grunn god nok til denne norske utgivelsen.

Rotete utgivelse
Hvordan kan man bevare det originale manuskriptet og samtidig få det oversatt, slik at det fungerer som en billedbok for barn? Forlaget har løst dette ved å trykke det opp som faksimile, men med norsk tekst på motsatt side. Denne løsningen fungerer svært dårlig, synes jeg. I originalen bryter Tolkien teksten opp på en slik måte at man må sitte og bla seg frem og tilbake. Dette gir originalmanuskriptet en springende og innimellom svært urytmisk stil. Om dette er et poeng fra Tolkiens side eller ikke, er vanskelig å si. Noen steder fungerer det godt som et spenningsoppbyggende element, eller som en kunstpause. Andre steder er det bare forstyrrende. Når den norske teksten kommer inn på motsatt side, forsterkes det springende preget, og gjør at det hele blir ganske rotete for den som leser. Den nære relasjonen mellom tekst og bilde i originalen faller dessuten helt bort i denne utgaven. Dette er synd, for et av de mest sjarmerende trekkende ved originalen er at Tolkien stadig vekk kommenterer historien i små notater her og der innimellom illustrasjonene.

Jeg kan forstå at man ikke ønsker å bytte ut den håndskrevne teksten, i og med at bokens bakgrunn er viktig, men som billedbok hadde den helt klart tjent svært mye på dette. Hvis formålet med utgivelsen kun er å gjøre den tilgjengelig for det norske publikum, som et dokument for Tolkien-fans eller litteraturforskere, kan man muligens forsvare å gjøre det på denne måten, men som billedbok fungerer den altså ikke noe særlig bra. Boken er nok først og fremst ment som en høytlesningsbok for barn som ikke selv kan lese enda, og derfor vil det først og fremst være den som leser som vil merke hvor rotete det hele blir. Men den fine balansen mellom tekst og bilde i originalen blir fullstendig forskjøvet i denne utgivelsen. Ved å ha dobbelt så mye tekst, blir det visuelle inntrykket av boken først og fremst tekstlig, og dette oppfatter også den lille tilhøreren.

Tradisjonelt, underfundig og omstendelig
Hvis man ser bort fra den norske teksten og heller konsentrerer seg om originalen, er historien om Herr Lykke ganske så søt og sjarmerende. Boken er full av humor som ikke er direkte og brautende, men som pipler frem mellom linjene og i alle de små forfatterkommentarene. Fortellingen har et litt omstendelig preg, med stadig flere personer og skikkelser involvert, og alt utvikler seg i et litt bedagelig tempo. Selv når overbetjent Boffin blir beordret ut for å fakke Herr Lykke, tar han seg god tid til å spise frokost først. Det blir allikevel aldri kjedelig, for Tolkien legger stadig til nye sløyfer og overraskende hendelser i teksten. Herr Lykkes seier i disputten med brødrene Gøhre avslutter boken på en elegant måte.

En nødvendig oversettelse?
Nils Ivar Agøy har hatt en utfordrende jobb med oversettelsen, og har løst det så godt det er mulig. Tolkien er ikke enkel å oversette, og fungerer helt klart best på sitt eget, fabulerende, lekne og litt snirklete engelsk. Siden mye av humoren i boken ligger i leken med ord og dobbeltbetydninger, er det ikke lett å få dette med seg over i den norske teksten, selv om Agøy kommer med alternativer som ligger så tett opptil som mulig. ”Mr Day” og ”Mrs Knight” har Agøy for eksempel oversatt til ”herr Lyse og fru Mørck”. Dermed bevarer han litt av den komiske sammenhengen i navnene, men mister samtidig dobbeltbetydningen ridder/natt i ”Mrs Knight”. De to gifter seg til slutt, og Mrs Knight kommenterer at dette passer bra, siden de begge er i samme bransje og har opplevd så mye sammen. Gjennom å la Mrs Knight unnlate å nevne navnene som årsak til at de passer så bra sammen, poengterer Tolkien det som er åpenlyst for alle og enhver på en finurlig og uventet måte. Dette forsvinner litt i oversettelsen, siden forbindelsen mellom dag og natt er betydelig sterkere enn ”Lyse” og ”Mørck”. Mrs Knight’s brede talemål er også bortimot uoversettelig. Hennes frodige karakter kommer mye mer frem i originalutgaven.

Man kan spørre seg selv om enkelte bøker egentlig bør oversettes. I dette tilfellet blir det dessverre alt for tydelig at man hadde fått mye mer ut av å lese originalen slik den opprinnelig var.