Hestenes klan

”KRAFTFULL OG HØYREIST TØLT”

Hestenes klan er en vellykket fortelling. Dette er en hestebok som bør engasjere langt utenfor den trofaste stallen av hestegale ungjenter. Og om den ikke gir lyst til å ri stødig i tølt, så rir i hvert fall leseren billedlig talt rett inn i solnedgangen.

Hollywood-modellen
Live Bonnevie har jobbet som manusutvikler. Hun har også et forfatterstudium i Bø bak seg. Kanskje derfor har hun i sin debut skrevet en bok som lever, som gir lyst til å lese videre. Dette er en forfatter som kan skrive en rendyrket fortelling!

Fortellingen følger hollywood-modellen for en god oppbygning. Leseren blir rakst introdusert for fortellingens hovedviljer, som er far og datter Fivel. Wilhelm Fivel er spillegal og setter hus og formue på at datteren skal vinne NM for islandshester. Veddemålet er selvsagt hemmelig. Datteren Amanda lengter etter farens anerkjennelse og er nærmest selvutslettende i sine ønsker om å tilfredsstille farens bisarre forslag. Og utfordringene står i kø for både far og datter. Utrolig nok får de Islands beste hest på banen tidsnok for kvalifisering. Og Amanda imponerer med den tjuvimporterte hesten. Men så starter problemene for alvor. Og problemene ligger tilsynelatende i den uregjerlige hesten.

Leseren følger spent med: Vil Amanda vinne VM? Vil hun få kontroll over hesten? Vil hun bli klar over farens skitne spill bak hennes og resten av familiens rygg? Og vil hun egentlig komme ut av farens jerngrep rundt hele hennes tilværelse? Når VM nærmer seg, blir konfliktene tydeligere og tydeligere. Og typisk nok: Helten i fortellingen vinner veddemålet, men på sin egen, overraskende måte.

Vi kjenner grepet fra Hollywood-filmen: Det opprinnelige målet justeres ettersom hovedpersonen går gjennom en modnings- eller forvandlingsprosess. Fokuset skifter fra en ytre til en indre drivkraft. Det å vinne en premie erstattes av et mål med dypere mening. Og hovedpersonen må sette sitt liv på spill for å nå sine mål.

Hester og jenter
Hva er det med hester og jenter? Kommentarer, særlig fra gutter, veksler støyende mellom spydigheter og fordommer. Hestenes klan gir i liten grad lyst til å bevege seg inn et slikt ironisk landskap, selv om enkeltscener har noe pompøst og kvasireligiøst over seg. Det som står igjen etter lesningen er heller en genuin følelse av skjør samhørighet mellom menneske og dyr. Forfatteren forfekter åpenbart en lyttende og ydmyk tilnærming til hesteoppdrett (og har et par velrettete spark til hestehvisking). Den fantastiske hesten Ægir tar opp i seg Amandas gryende opprør og kroppsliggjør det, uten Amandas bevissthet om det. Hun må selv gjennom en mental frigjøringsprosess for å forstå. Det er i denne prosessen at Live Bonnevie introduserer et hemmelig søsterskap av hesteglade kvinner som innvier Amanda i sin hemmelige visdom. Dette grepet kunne forfatteren godt spart seg, det virker maniert og bryter ellers med den realistiske tonen i boken. Tittelen setter dessverre fokuset på denne siden ved boken. Her kunne forlaget lagt seg i selen og funnet på noe bedre.

Langt mer troverdig, men paradoksalt nok like mystisk, er hvordan hesten fungerer som psykolog og terapeut for Amanda. En mental justering hos rytteren og vips:

Hun var sentrert, i balanse over hesten sin på en helt ny måte. I samme øyeblikk erkjente Amanda for første gang at Ægir hadde vært annet enn på plass. Det var hun som hadde vært problemet (s. 319)

En klok erkjennelse og en god, indirekte karakterbeskrivelse.

Island: Urland
Hestenes klan bruker en forutsigbar, men effektiv symbolbruk. Island representerer det opprinnelige, det grunnleggende og ekte. Derfor får en islandshest rollen som vekker i et karrierestyrt og livsfjernt norsk sprangridningsmiljø. Island har også det mytiske, uutsagte ved seg, som vi finner igjen i Live Bonnevies hesteoppdrettspedagogikk. I dette symbolfeltet ligger også den styrken som Ægir besitter, som den islandske jenta Ylva utstråler og som Amanda tilegner seg gjennom samværet med disse karakterene.

Mot slutten av boken ligger mye av den ytre dramatikken i hvordan Amanda skal klare å smugle Ægir tilbake til Island. Og med hesten tilbake på Island, er handlingen brakt til en naturlig slutt. Men forholdet mellom far Fivel og Amanda er ikke avklart. Først når far befaler Amanda å reise til Island, for da ”finner du kanskje den biten som mangler” (s. 427), så får også fortellingen en symbolsk avrunding. Og biten som mangler er tilgivelse.

Å finne sin vei
Hestenes klan er i følge redaktøren i magasinet Hesteliv både ”nytenkende og enestående i sin sjanger”. Hvis det stemmer, er det bare å gratulere alle hesteglade jenter med at de har fått en god fortelling. Og man tenker med gru på alle andre hestebøker som mangler det Hestenes klan har. Hvem orker egentlig å lese slikt møl? Hestegale jenter bør derfor kun lese Hestenes klan, og ellers andre (dyre)bøker som sverger til god, gammeldags fortelling. Dét er nemlig verken nytenkende eller enestående. Heldigvis.

Ellers vil jeg gratulere Live Bonnevie med en ny innpakning av den gamle visa om ”å finne sin egen vei”. Dette motivet har vært behandlet tusenvis av ganger før, men Bonnevie får faktisk noe nytt ut av det med å legge handlingen til et spennende hestemiljø. Det nye består i å la et menneskets følelser uttrykkes gjennom samspillet med en hest. Dette grepet er friskt og sparer leseren for mye føleri. Andre forfattere av bøker rettet mot unge jenter har mye å lære her. De kan med fordel ta spranget ut av de følelsestunge jentesinn, og over i en handlingsrettet fortelling.