Hevn

NORWEGIAN PSYCHO

Hevn kan leses som et mislykket forsøk på å skrive en norsk Taxi Driver for ungdom. Men den kan også leses som en nådeløs kritikk av ungdom hodeløst inspirert av amerikansk pulp fiction.

Handlingen
Hevn er fortellingen om Kurt Are Vengers korstog mot all verdens urettferdighet og nedrighet. Utløsende hendelse er drapet på hans nærmeste nabo og fortrolige, den gamle enkefruen Fanny. Hun blir slått til døde med en stump gjenstand mens Kurt Are ligger og svetter i nabohuset. Vår ”helt” bestemmer seg umiddelbart for å finne gjerningsmannen. Han begynner med hennes nærmeste omgangskrets: Den sleipe leietakeren Bjarte og det supersexy barnebarnet Therese – og kommer ikke så mye lenger. Den høyst private etterforskningen av disse to bringer hovedpersonen på kant med samfunnets reaksjonsmønstre i slike saker. Og i det han trår over grensen, starter en nedadgående handlingsspiral som ender i et privat armageddon.

Inspirasjonskilder
Vaskeseddelen på baksiden antyder et sleksforhold til bøker som J. D. Salingers Catcher in the Rye og Bret Easton Ellis’ American Psycho (Her burde forlaget klare å stave titlene korrekt!) og filmer som Taxi Driver og Falling Down. Og i tematikk og språktone er likhetene tydelige. For eksempel tar både American Psycho og Taxi Driver opp hvordan enkeltmennesker reagerer med vold når de føler seg maktesløse overfor samfunnets urettferdighet eller totale meningsløshet.

Kurt Are, som har mistet moren sin i en overdose, sliter selv med å finne mening i tilværelsen. Han er en stor fan av Nirvana, og sterkt påvirket av Kurt Cobains nihilistiske filosofi. Ellers har han kanskje lest litt krim, for den såkalte etterforskningen han bedriver, ligner på noe man har lest før. Han har noen gode observasjoner, og et par friske teorier, men kløner det til etter hvert. Når hevneren våkner, er det like mye den frustrerte og udugelige etterforskeren som føler han må sette forbryterne på plass, som en slags Raskolnikov som utrydder samfunnets ondskap. Dette svekker samfunnskritikken i stykket. Leseren opplever ikke en refser, lik Travis Bickle i Taxi Driver, men en ung, frustrert type som er inspirert av Travis, men som mister hodet da etterforskningen rakner.

Språket
Et annet trekk ved boken som reduserer kraften i budskapet, er språket hovedpersonen bruker. Han snakker som man gjør i en modernisert b-krim fra 50-tallet: Hardkokt og kynisk. Men fungerer det? Her kommer et par eksempler:

Fra introduksjonen av hovedpersonen:

Kurt Are Venger, 17 år, høy for alderen (190 cm) og stort sett svart som faen i hodet.

Dårlig selskap for en gammel dame. Tro meg, jeg vet hva jeg prater om.

Ich bin Kurt Are.

God dag, hyggelig å hilse på deg.(s. 9)

Fra begravelsen til Fanny:

Vi var seks som bar [kisten]: alle mennene minus presten. Og strengt tatt er vel ikke prester menn. De går i kjole, for helvete.” (s. 57)

Er det ikke bare en pubertal drittunge som snakker her? En som forsøker å være hard og kynisk, men som ikke fyller ordene med troverdighet? Men kanskje er det også forfatter Jan Chr. Næss’ sublime strategi: Å framstille Kurt Are tilsynelatende tøff og kynisk, men så, mot slutten, vrenge bildet og vise hans sanne, ynkelige ansikt.

Moralen
Bokens hardkokte, men klisjéfylte og tomme språk, bringer oss fram til en konklusjon. Er boken et forsøk på å skrive en norsk Taxi Driver for ungdom, er den mislykket. Men er boken et oppgjør med ungdom som lar seg inspirere av amerikanske blodsprutfortellinger, et oppgjør med ungdom som tror at de kan løse problemer med å kopiere sine amerikanske forbilder, da er boken i høyeste grad vellykket. Kritikken blir ramsalt og nådeløs. Den latterliggjør hovedpersonen, og kaster hans hevnprosjekt til ulvene.

Men vil en 17-årig lesehest, med de samme favorittene som Kurt Are, forstå kritikken?