Tittel: Will Grayson, Will Grayson
Tekst: John Green og David Levithan
Oversetter: Stian Omland og Tonje Røed
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2015
Antall sider: 328

High School Musical – unplugged

John Green og David Levithan skriver lettlest feelgood om depresjon, homofili og Shrödingers katt.

De av dere som har hatt eller har vært barn da High School Musical la sin velparfymerte hånd over datidens pluss minus fjortis, vet hva jeg snakker om: smellvakre ungdommer som, til tross for at de tilhører ulike grupperinger på videregående, finner sammen i en felles kjærlighet for sang og dans. Og plutselig kan basketstjernen Troy mot alle odds være sammen med den akademiske stjernen Gabriela under banneret «Gooo Wildcats!» Dette er Disney-versjonen av livet på en amerikansk videregående skole. Det er i et langt mer traurig landskap at John Green og David Levithan skaper sin egen litterære High School Musical som er mørkere, flauere, morsommere og kanskje litt sannere. Den ville i hvert fall aldri kunne vises på Disney Channel.

2 X Will

I en sliten pornosjappe i Chicago møtes to 16-åringer som normalt aldri ville befunnet seg akkurat der. Begge heter Will Grayson. Den ene har testet sin nye falske legitimasjon uten hell. Den andre er på vei til sitt første forventningsfulle møte med en nettdate som aldri dukker opp. Den sistnevnte Will Grayson er kronisk deprimert og hemmelig homofil, og får derfor et kultursjokk når han møter den første Will Graysons bestevenn Tiny Cooper. Han beskrives på følgende måte: «Tiny Cooper er ikke verdens mest homo person, og han er ikke verdens største person, men jeg tror nok han er den største personen i verden som er veldig, veldig homo.» Tiny er den beste fotballspilleren på skolen, har skrevet sin egen musikal med tittelen «Tiny danser», og har en ny og høylytt forelskelse på gang hver uke. John Green har inntatt synsvinkelen til den heterofile Will Grayson. Han som har «hold munn og følg reglene» som retningslinje i livet.

Ved romanens begynnelse har Will skrevet et leserinnlegg i skoleavisen til forsvar for sin homofile venn. Dette har ikke falt heldig ut blant gutta i gjengen, og Will er derfor ikke lenger en av gutta i gjengen. Når Will møter kule Jane som er smart, direkte OG har peiling på musikk (som bandet Maybe Dead Cats!), må han revurdere sin rolle som passiv observatør, og kanskje ta noen sjanser. David Levithan har skrevet fram den homofile Will som lever størsteparten av livet sitt på nett. Will 2 går på antidepressiva og synes alle er patetiske, inklusive sin eneste nesten-venn, Maura. De to Will-ene skilles visuelt og språklig fra hverandre ved at den ene skriver korrekt og fullstendig, mens den andre skriver helt uten store bokstaver. At dette er skrevet av to forskjellige forfattere er likevel lite synlig for leseren. De to fortellerstemmene føyer seg fint inn i hverandre, og i skjæringspunktetet mellom de to historiene står den elskelige Tiny Cooper godt plantet med sin str. 50 i sko og holder det hele sammen.

Humoristisk og sårt om å stå på sidelinjen

I utgangspunktet vaker disse to Will-ene helt i ytterkanten av det sosiale livet på hver sin skole. De er observatører som tilsynelatende tar avstand fra det fellesskapet de uansett ikke har tilgang til. Begge har et syrlig skråblikk på high-school-livet, og mye av humoren i romanen ligger i guttas skepsis mot å la seg rive med. Her har også oversetterne Stian Omland og Tonje Røed gjort en glimrende jobb med å tilrettelegge guttas stemmer til troverdig norsk ungdomsspråk. Som når Will1 kommenterer skolemaskoten på følgende måte:

(…) Willie Wildkit, som i en snakkeboble sier: «Wildkits respekterer ALLE,» som er latterlig på minst 14 forskjellige måter, hvor den 14. er at wildkits ikke finnes. Men Willie Wildkit ser omtrent ut som en puma, og selv om jeg må innrømme at jeg ikke er noen ekspert på zoologi, er jeg rimelig sikker på at pumaer faktisk ikke respekterer alle.

Will2 stiller seg også skeptisk til å knytte bånd til hvem som helst:

det er som om folk tror man er tvillingsjeler bare fordi man liker det samme bandet. eller de samme bøkene. omg…liker du også the outsiders 2…det er om vi er en og samme person! nei, det er det ikke. det er som om vi har samme norsklærer.

Denne nedlatende tonen står i sår kontrast til Wills eget liv, som stort sett består av runking og gamle repriser av Lov og Orden. Og ikke minst chatting med en gutt som viser seg å ikke finnes i virkeligheten.

Endelig en gutt

Will Grayson, Will Grayson er den første ungdomsboka med homofile hovedpersoner som har plassert seg på New York Times bestselgerliste. Og forfatterne har gått relativt langt i beskrivelsen av homofil seksualitet og kjærlighet. Jeg gjetter at denne boka ikke er inne i varmen i absolutt alle amerikanske skolebibliotek. Men det burde den være. Her beskrives det å komme ut av skapet som mulig og overkommelig, selv om datanerdenes første reaksjon er: «det er jo motbydelig…at du putter greia di der hans, øh, avføring kommer ut». Men datagutta må på sin side innrømme at deres eneste kroppslige erfaring er knyttet til fiktive spillkarakterer (men bare de kvinnelige!). Det er i det hele tatt mye forsonende humor i denne romanen, som gjør at den aldri heller mot traurig sosial-realisme, all tung materie til tross. En scene som utmerker seg som nydelig er Wills første møte med Tiny Cooper i en park, på en benk der jeg-personen lar guarden falle og bemerker lett overrasket: «det er ikke som å kysse en sofa. det er som å kysse en gutt. endelig en gutt.»

Alt-i-ett-roman

Både Green og Levithan er ungdomsbokforfattere som er opptatt av de store spørsmålene. Greens karakterer er ofte påfallende filosofiske for alderen, mens Levithan gjennomgående tematiserer identitetsproblematikk både når det gjelder kjønn, etnisitet og seksualitet. Når disse to skriver sammen favner de dermed nesten alt det er mulig å få plass til i en ungdomsroman, uten at det blir overfylt av den grunn. Her finner vi kjærlighet, svik, vennskap, forholdet mellom foreldre og barn, psykisk sykdom, å tørre å være synlig, å komme ut av skapet, og en kombinasjon av alle disse temaene på ulike måter. Det handler om vennskapet mellom Tiny og Will1, og kjæresteforholdet mellom Tiny og Will2. Om hvordan det å være deprimert kan ødelegge selv det som burde være fint. Om at man må omgi seg med de rette folka. Og ikke minst om at de rette folka fins der ute, hvis man bare våger å prøve og feile og prøve og feile…

Schrödingers katt i feelgood-versjon

Romanen kombinerer det store og det lille, det seriøse med det skrullete på en måte som gjør godt i sjelen. Vi beveger oss fra dyptpløyende samtaler mellom Will1 og Jane om Shrödingers katt, der teorien om partikkelfysikk brukes som metafor for å gutse i kjærlighet. Poenget er å åpne kassen og finne ut om katta er død eller ikke, en gang for alle. Til slutt tar det helt av i oppsetningen av Tiny Coopers ekstravagante musikal der kjærligheten rett og slett renner over sine bredder. Nå ryktes det at David Levithan jobber med å ta romanens musikal videre til scenen. Og da gleder jeg meg stort til å høre følgende sangnummer fremført av en gedigen fyr i fotballtrøye:

 

det var engang da

jeg trodde at jeg likte vagina

men en sommer skjønte jeg

at noe bedre ventet meg

 

jeg visste det med det samme jeg så`n

at jeg ville ned i buksa på`n

joseph templeton oglethorp den tredje

og hjertet mitt det sang av glede

 

homo-sommer!

Så skjønn! Så skeiv!

homo-sommer!

Det ble min vei!

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.



Skrevet av:
Kommentarer