Himmelen bak huset

Hvor er de døde?

– Hvorfor er det trist når noen dør? spurte min seks år gamle nevø meg i fjor sommer.
– Hvorfor det er trist? spurte jeg tilbake.
– Ja, hvorfor gråter en når noen dør, når noen en er glad i, dør?
– Jeg tror en gråter fordi den døde personen er borte. Fordi den døde ikke er blant oss lenger.

Etter å ha lest Himmelen bak huset ser jeg tydeligere at dette ikke var noe tilfredsstillende svar. For hva betyr det egentlig at en person er ”borte”? Hva betyr det at noen ikke er ”blant oss”? Hvor er de døde?

Barnebokdebutant
Det er slike spørsmål Gaute Heivoll tar opp i Himmelen bak huset – hans barnebokdebut. Forfatteren har fra før en diktsamling og flere prosatekster for voksne på samvittigheten. Som i hans andre utgivelser beveger også denne boken seg mellom realisme, fantasi, drøm og minner. Og sammen med hovedtemaer som død, sorg og himmelen venter en seg kanskje en komplisert eller vanskelig tilgjengelig fortelling. Det er imidlertid ikke tilfellet – denne historien har en relativt enkel struktur og forholder seg til én ting av gangen i kronologisk rekkefølge. Godt fortalt, lavmælt, undertiden poetisk, med enkelte langsommelige partier. Øyvind Lauvdahls illustrasjoner akkompagnerer dessuten teksten hele veien og fremstår som noe mer enn ”bilder til teksten”. De maler frem et til tider dystert og vakkert univers, og kunne med stort utbytte ha vært lest for seg.

Granskogen
Settingen i boken er som følger: Jon (jeg-fortelleren) og pappa bor midt uti granskogen. Mamma døde for noen år siden. Pappa har nesten sluttet å smile og le, og Jon har problemer med å få sove. Handlingen foregår over ett døgn – fra én kveld til den neste. I løpet av dette døgnet blir vi først og fremst kjent med Jons sorg og sorgarbeid etter mammaens død.

En kan tenke seg boken delt inn i tre omtrent like store deler. Første del foregår inne i huset den kvelden Jon ikke får sove, og ender med at han får festet en rød tråd til pappas stortå slik at han kan trekke i tråden hvis han blir redd. Da Jon sier han venter på at mamma skal komme til ham, svarer pappa at mor er i himmelen. I andre del stiger spenningen da Jon midt på natten følger tråden gjennom og ut av huset og inn i skogen. I siste del oppdager Jon at han er i himmelen, og at den befinner seg i hytta som han har bygget. Mamma og pappa er sammen og smiler inni hytta. Like etter vekkes (skuffende nok?) Jon av pappa, men Jon tar med seg sin spesielle drømmeopplevelse til neste dag og fester den røde tråden til håndtaket på hytta. Dermed kan han sove trygt neste kveld.

Himmelen
Tankene omkring døden som behandles i Himmelen bak huset, er slike som er vanskelige å forklare og forstå for barn – og også for voksne for den saks skyld. Boken viser hvordan en vag forestilling om mors død (”mamma er i himmelen”) blir konkretisert (”himmelen er i hytta bak huset”). På denne måten gjøres døden mer forståelig for gutten, noe som igjen åpner opp for en forsoning med at mamma er borte. Den store prøvelsen består i at Jon går inn i det truende og ukjente (den mørke skogen). Selv om det gikk bra til slutt i boken, kan en dessverre tenke seg at denne hardt tilkjempede forsoningen ikke kan vare. Om ikke lenge vil gutten antakelig forkaste tanken om at himmelen er i hytta og igjen føle dødens uvisshet på kroppen. Som han selv sier den første kvelden – nesten som en Jesus forlatt på korset: Mamma, mamma, hvorfor kommer du ikke?

Rød – død
Illustrasjonene utgjør halvparten av boken og er i sort-hvitt, med unntak av en rød genser som rekkes opp og blir til den røde tråden som viser vei ut til mamma i hytta. Den røde tråden fungerer godt visuelt som den konkrete forbindelsen eller overgangen mellom de levende og de døde. Bildene er til tider vel så presise i sin fremstilling som teksten. Der teksten enkelte steder bruker mange ord og nesten stopper opp, greier ofte bildene – med nedstrippede motiver og mye bruk av sort – å utbrodere sentrale øyeblikk og følelser. Særlig usikkerheten og den dunkle stemningen med truende granskog er godt fanget inn.

De døde er her
De døde finnes altså – om ikke annet, så i minnene våre, i drømmene våre. De døde følger med oss og er nærværende selv om de er fraværende. Og himmelen befinner seg kanskje nærmere oss enn vi tror. Hvis nevøen min mot formodning skulle spørre meg igjen – han har vel for lengst funnet klokere mentorer – om hvorfor det er trist når noen en kjenner dør, ville jeg kanskje heller svare: Det er trist fordi de ikke lever lenger. Fordi de ikke lever slik som du og jeg.