Himmelen begynner her

SORG OG ROMANTIKK

Er det lov å forelske seg mens man er i sorg?

Lennie elsker sin storesøster Bailey. Men en dag kollapser Baileys hjerte, og med det Lennies verden. Hvem er hun uten sin strålende søster? Noen mor har hun heller ikke, for søstrene ble forlatt da de var små, og overlatt til Besta.

Hvordan sørge?
Besta er god og omsorgsfull, men Lennie føler seg alene i sorgen. Og hver gang hun tillater seg å tenke på noe annet, kommer sorgen som en knyttneve av en represalie. Virkelig vrient blir det når Joe, den nye gutten i skolekorpset, forelsker seg i Lennie – og hun gjengjelder følelsene. ”Jeg tror ikke det er sånn folk pleier å sørge,” tenker hun. Og hvordan kan noe så viktig som dette hende henne uten at hun kan få fortalt det til Bailey?

Dette er en historie om sorg og kjærlighet, og om hvordan disse følelsene kan drive en ut i en slags galskap. Det er voldsomme krefter i sving i Lennie, alt blander seg, og når Toby, som var kjæreste med Bailey, søker trøst, er Lennie et lett bytte:

… så er Tobys ansikt over mitt og tårene hans faller ned på kinnene mine til jeg ikke vet hvilke tårer som er hans og hvilke som er mine, jeg vet bare at all lykken er borte og vi kysser hverandre igjen.

Det er mye tårer i denne boken, og av og til beveger den seg farlig nær sentimentaliteten. For eksempel når Lennie skriver sørgedikt på lapper som hun helt konkret kaster til vinden. Dette motivet reddes imidlertid fra parodien gjennom at diktene ofte inneholder treffende formuleringer om sorg og savn.

Sorgen er et hus der ingen kan beskytte deg

der den yngste søsteren

vil bli eldre enn den eldste

der dørene

ikke lenger slipper deg inn

eller ut.

Stormfullt
Lennie er dramatisk anlagt, og favorittboken er Stormfulle høyder. Hennes romantiske syn på livet gjør at hun velter seg i sorgen, samt tillater seg å te seg mer hensynsløst enn før Bailey døde. Uten skrupler rykker hun opp alle Bestas prydroser – hun trenger blomsterbuketter – og kjemper ikke så altfor hardt mot Tobys tilnærmelser. Dette siste fører henne ut i katastrofen: Joe ser henne kline med Toby, og det nystartede forholdet havarerer.

Litt klissete
Kjærlighetsskildringen er noe klissete. Ikke først og fremst fordi språket er så blomstrende (”Han ser drømmende inn i øynene mine. Heathcliff og Cathy er ingenting mot oss to.”) – dette kan skrives på Lennies tenåringssinn – men fordi alt går så enkelt for seg. Uten innledning og foranledning forelsker Joe seg i innesluttede, avvisende Lennie. Kjekk, talentfull, følsom og gløgg kommer han feiende inn i livet hennes og ser, kaprer og redder henne. Som kjæreste er han eksemplarisk. Joe er så fullkommen at det går på troverdigheten løs.

Når Lennie ved hjelp av et romantisk dikt vinner ham tilbake etter Toby-episoden, slår Joe rett over fra steil og bitter til blid og forelsket. Han er i det hele tatt en ganske nyanseløs person. Vi vet at han har hatt en lei opplevelse med utroskap tidligere, og at han derfor er ekstra sårbar, men dette utdypes ikke på noen annen måte enn at vi får ser at han er sint en stund. Joes nyanseløshet gjør skildringen av Lennie og Joes forhold til noe av det svakeste i boken, enda det liksom er dette som redder henne.

Litt enkelt
Langt mer interessant er det destruktive forholdet hun vikler seg inn i med Toby. Han er også en mer kompleks skikkelse enn Joe, og jeg kunne ha ønsket meg en bedre utdypning av ham. Forfatteren får svært godt frem at det ikke finnes ”skurker” i dette trekantdramaet, men en grundigere utforskning av Toby-skikkelsen hadde tilført nødvendig dybde til en historie som av og til har litt for enkle løsninger.

Det er også et problem at det bare er Lennie, og til dels Toby, som virker levende og sammensatt. Resten – Lennies crazy venninne, den kunstneriske Besta, hippien av en onkel, den ondskapsfulle rivalinnen i skolekorpset, drømmeprinsen Joe, og ikke minst Bailey – fremstår som litt sjablongmessige. Det gjelder også et av hovedmotivene: Talentfulle Lennie har latt sin klarinett forstumme, men lar den våkne til liv når hun selv vekkes av kjærligheten.

Rørende likevel
Men selv om Himmelen begynner her har en del chicklit-kjennetegn og en del å gå på når det gjelder nyanserikdom, byr den samtidig på substans, og er en rørende, underholdende historie om sorg og forelskelse. Noe av det beste er at den skildrer seksuell oppvåkning på usedvanlig fint og nennsomt vis – her lykkes Jandy Nelson i en vanskelig øvelse.