Hiphop – Grafitti * Rap * Breaking * DJ-ing

PLANET HIPHOP Glitrende og prisvinnende innføring i hiphopens historie og mangfold. Før, da, nå I

PLANET HIPHOP

Glitrende og prisvinnende innføring i hiphopens historie og mangfold.

Før, da, nå
I 1956, da rocken kom til Norge, var faren min fem år gammel og definitivt for ung til til å være med på de såkalte rockeopptøyene som fant sted etter visningen av filmen Rock Around The Clock på Sentrum Kino det året. Under oppveksten min på 1970- og 80-tallet var det – naturlig nok – rock det gikk i hjemme hos oss. Det var tøft, det var ekte og det var følsomt, og det er liten grunn til å tvile om at rocken i stor grad bidro til å forme min fars generasjons selvbilde.

Hiphop har en lignende urscene som rocken her til lands: spillefilmen Beat Street hadde premiere på Colosseum 10. juli 1984. Som platefenomen hadde musikkformen allerede eksistert en fem års tid, men det var i 84 det smalt, og hiphopkulturen kom til Norge. Verken Øyvind Holen eller undertegnede så Beat Street i 1984. Vi var begge elleve år og antakelig opptatt av helt andre ting. Likevel ble hip hop etterhvert vår musikk, selv om jeg tviler på om noen av oss noen gang har identifisert oss med for eksempel Rakim, 2Pac eller Eminem like helhjertet som jeg mistenker at min far identifiserte seg med Paul Rodgers eller Mick Jagger. Det er hiphop jeg spiller for barna mine (på henholdsvis 5 og 2 år) når jeg vil at de skal like sånt som jeg liker, antakelig slik faren min forsøkte å spille rock for meg. Barna er oppsiktsvekkende mottakelige, men etter en stund pleier i hvert fall femåringen å trekke seg tilbake til rommet sitt for å koble ut med litt Stooges eller Knutsen og Ludvigsen.

Jeg håper man tilgir det anekdotiske her i åpningen, men det er viktig å få etablert et visst perspektiv. Poenget er såre enkelt: som musikksjanger betraktet er hiphop faktisk eldre i 2010 (+30 år) enn det rocken var i 1980 (+25 år). Der min foreldregenerasjon diskuterte hvem som var best av Beatles og Stones (eventuelt Elvis, hvis man var fra landet), diskuterer min generasjon – i hvert fall de av dem som interesserer seg for afroamerikansk popmusikk – hvem som er størst av Jay-Z og Nas, eventuelt Eminem, hvis man er fra landet eller skriver i Morgenbladet. Den nye generasjonen, den eller de som Øyvind Holen har skrevet denne fine innføringen for, bryr seg filla om både Jay-Z og Nas – begge to har passert middagshøyden, og selv om begge to fortsatt er i stand til å glimte til, er det ikke her slaget står lenger. ”Hovedpersonen” i tegneseriedelen av Holens bok, gutten som sitter og skriver rim idet han blir overfalt av en gjeng bøller som tror de vet hva hip hop er, er fan av T.I. – og han hører garantert oftere på Lil Wayne, Young Jeezy, Gucci Mane eller Wiz Kalifah enn på de klassiske albumene som Holen og jeg vokste opp med. Mange vil mene at disse nye generasjonene kommer for sent – at toget har gått og at hip hop i dag er noe langt fattigere enn det som det en gang var, men man skal ikke lytte til slike folk. Enhver generasjon har sine klassikere, sine helter, og det er kanskje verdt å minne om at det først var i 2010 at et norsk hiphopalbum toppet salgslistene her hjemme. Når denne sjangeren faktisk har klart å overleve i mer enn tretti år, er det mer enn noe annet fordi den hele tiden har vært i forandring. Det finnes ingen fasit for hvordan god hip hop skal høres ut, og nye sanger, mixtapes og album pumpes ut i bøttevis hver dag, om ikke i platebutikkene så på internett, en distribusjonskanal som har vist seg å være oppsiktsvekkende potent i møte med konservative radiokanaler og angstbefengte plateselskaper.

Inkluderende grep
Jeg nevner dette fordi en bok som Holens Brageprisvinnende Hiphop, hvis didaktiske hovedgrep består i å la ”Teacher” – en slags ånd løselig basert på forfatteren selv – dukke opp for å skolere den utstøtte gutten Aksel i hiphopens historie, kanskje ved første øyekast kan virke i overkant fortidsorientert. Man kunne mistenke forfatteren for å ville oppdra ungdommen slik at de også overtar den voksne hiphoperens syn på at alt var bedre før, noe som i så fall ville ha gjort boken belærende og uinteressant. Det er den heldigvis ikke. Tanken bak boken synes heller å være at Holen og hans publikum har noe å lære hverandre. ”Teacher” presenterer seg slik for Aksel:

”Jeg

er

hiphop, jeg

er

Kool Herc, Run-DMC, Chuck D, 2Pac, Eminem, Lauryn Hill, T.I. og alle andre som har drevet med hiphop. Jeg er

deg

” (s. 4).

I stedet for å operere med en tapt gullalder, postulerer altså Holen en
grunnleggende kontinuitet mellom det som var og det som er, mellom lærer
og elev, slik at hiphop mer enn noe annet blir en slags møteplass i tid
og rom. Jeg kjøper den, blant annet fordi dette grepet fungerer en bok
som denne, som sjelden eller aldri får dette tungrodde over seg som pedagogiske fiksjoner så ofte får når man merker at forfatteren anstrenger seg for å snakke så enkelt at selv leseren skal kunne forstå
hva han mener. Når Holen avslutter gjennomgangen sin av sjangerens historie sånn rundt årtusenskiftet, leser jeg ikke dette som noen tilbakeskuende eller lukkende gest, men mer som en åpning for leseren,
som inviteres til å komme på banen med sin historie, sine favoritter.

Det er ingen tvil om at Holen er lærd, men i denne boka er han forbilledlig lite belærende. Grepet med å sette opp mixtapes, spillelister med låter som oppsummerer de forskjellige epokene fungerer også utmerket, og ikke bare fordi utvalget er så å si prikkfritt. Den nysgjerrige leseren vil ha kort vei til iTunes, Spotify eller Youtube, der de fleste av sangene kan sjekkes ut, og det uten at Holen trenger å bruke mye energi på å fortelle ungdommen om hvor gode sangene fra hans ungdom var. Listen over en del av Holens favorittalbum bakerst i boka virker også mer hjelpsomt informativ enn påtrengende.

At boken ikke virker tung og belærende skal også illustratør og designere ha sin del av æren for. Boken er lekker og fargesprakende, den virker påkostet, og den er god å lese i, god å bla i, fin å ha liggende fremme eller stående i hylla. Den er lettlest som et magasin og grundig nok til ikke å bli utdatert med det aller første. Man får lyst til å gi den bort i gave. Hvis jeg skal innvende noe på det estetiske området, må det kanskje være at vel mange av fotografiene man har valgt å bruke er relativt nye, slik at vi møter Grandmaster Flash, DJ Kool Herc, Mobb Deep, Ice Cube og Snoop Dogg som modne, eller til og med halvgamle menn, og ikke som de unge rebellene de var dengang da de laget musikk som satte verden i brann. Men dette er ingen større innvending, bare en observasjon.

Fravær av moralisme
Boken har en kompleks struktur, som imidlertid kan høres mer forvirrende ut enn den i praksis virker for leseren. Deler av stoffet formidles som tegneserie, stilrent tegnet av Mikael Noguchi. Her etableres rammehistorien, som foregår på nåtidsplanet, der den utstøtte unggutten Aksel møter nevnte Teacher, som gir ham en innføring i hiphopens historie fra 1970-tallets Bronx og frem til dagens norske hiphopscene. Fortellingen beveger seg kronologisk, men Holen bryter opp underveis ved hjelp av en rekke tematiske sidesprang: hvite rappere, kvinnelige rappere, latinorap, mixtapes og hiphopmote, for bare å nevne noe. Dessuten er et knippe korte intervjuer med viktige figurer i norsk hip hop, fra Stargate og Tommy Tee til Samsaya og Erik og Kriss.

Min favorittdel er antakelig fremstillingen av Gangstarap, stilretningen som dukket opp på tampen av åttitallet og som har fått så mye av skylden for hiphopens påstått skadelige virkninger fordi det er den hensynsløse gangsterens perspektiv som råder. Holens friske grep her – som ellers i boka – består først og fremst i å behandle gangstarappen som et historisk faktum heller enn som et tegn på dekadanse. Holen er i denne boka først og fremst ute etter å gi et overblikk, et raskt riss av kunstformens mangslungne historie. I den grad boka kan vekke debatt, er det fordi forfatteren bestreber seg på å ikke innta noe moralsk standpunkt som kan gjøre ham i stand til å skille ”godt” fra ”dårlig.” En del vil sikkert savne ansvarlige drøftinger om voldsestetikk, forbruksromantikk og forkvaklet kvinnesyn i en bok som denne, men jeg tror Holen gjør klokt i å la det ligge for denne gang, nettopp fordi så mange av disse debattene blir ført av folk som ikke har interesse for eller kunnskap om kunstformen. Holens bok er først og fremst en innføring i det man helst bør vite før man begynner å diskutere, slikt som kan hjelpe hver og en til å forstå hvorfor hver enkelt av oss reagerer såpass sterkt, om enn på ulike måter, på akkurat denne kunstformen. Fraværet av forsøk på å legitimere hiphop moralsk blir derfor noe av en styrke i akkurat denne boken. Det er liten tvil om at Holen kan debattere hvis han vil, men her er han mer opptatt av å vise frem et mangfold enn av å lukke diskusjonen ved å utdefinere ”dårlig” hiphop, og ikke bare fra et samfunnsmessig perspektiv. Hiphopfans lider generelt og kollektivt under en trang til purisme som Holen hever seg suverent over, blant annet ved å inkludere et intervju med Erik og Kriss, kanskje de mest utskjelte rapperne noensinne her hjemme. Men i Holens inkluderende perspektiv er det plass til dem også, på lik linje med mer oppbyggelige artister som Karpe Diem eller Gatas Parlament.

De fire elementene
Samtidig som vi beveger oss gjennom kunstformens historie, lærer vi om de såkalte ”fire elementene” som til sammen utgjør hiphop – grafitti, rap, breaking og DJ-ing, som alle nevnes i bokens undertittel. Dog bør det nevnes at Holen dekker dem inn på en noe overraskende måte. Tyngdepunktet ligger naturlig nok på rap, og grafitti og breaking blir behørig dekket, mens DJ-ing avspises med noen knappe sider. Dette slår meg som litt underlig. Det er nemlig ingen automatikk i at folk som er opptatt av hiphop nå, samtidig interesserer seg for breaking og grafitti, mens de aller fleste vel vil se DJ-ing som en rubrikk som dekker den musikalske komponenten på forskjellige måter. En DJ mikser plater, og tidlig hip hop oppstår idet DJ-en begynner å mikse plater på bestemte måter som gjør at nye strukturer oppstår, strukturer som åpner for nye tilnærminger vokalt sett. Mot slutten av åttitallet slås det imidlertid hardt ned på sampling, bruken av snutter av andre sanger i nye sammenhenger, og i kjølvannet av en rekke rettssaker blir det svært dyrt å lage musikk på denne måten. Dermed endres DJ-ens funksjon betraktelig, og fokus dreies i større grad mot produsenten og mot studioproduksjonen enn mot DJ-en – selv om mange gode produsenter også er DJ-er. En DJ er ikke nødvendigvis en produsent, altså den som lager musikken det rappes over. Produsenten blir et slags enmannsorkester som samarbeider med mange forskjellige vokalister, og omvendt. Og uten at jeg har statistikk å vise til, mistenker jeg at man kan spørre en hvilken som helst hengiven hiphopfan og at de aller fleste vil være enige i at det er spenningen mellom produsent og vokalist som vil være avgjørende for hvor vellykket en hiphoplåt blir. Derfor slår det meg som pussig at Holen i så liten grad viser interesse for å følge dette sporet videre.

Den som begynner å interessere seg for hiphop i dag, og som, slik
Teacher sier det i en tegneserierute som også er trykket på bokens
bakside, vil gi ”noe tilbake til kulturen”, vil antakelig ønske å gjøre
det som enten rapper, produsent eller DJ. Og derfor synes jeg det er
underlig at ikke Holen spanderer mer plass til DJ-ing og
hiphop-produksjon. DJ-en er den som knytter musikken til dansegulvet og
den sosiale sfæren. Og produsenten er hiphopens andre superstjerne, en
skikkelse som ofte er vel så viktig som vokalistene som slippes til over
musikken. Superprodusenter som Timbaland og Dr. Dre er på mange måter
større enn hiphop. Derfor hadde det for eksempel gått an å ta med en kort gjennomgang av de viktigste produksjonsestetikkene som har dominert hiphop, og det hadde gått an å ta med et intervju med for eksempel DJ Nuhhh, en av Norges dyktigste hiphop-DJ-er, for å diskutere hva en god DJ må kunne beherske eller kanskje forskjellen mellom hiphop som
lyttemusikk og som festmusikk. Jeg tror ikke noe av dette hadde trengt å bli for teknisk for målgruppen. Tvert imot ville det kunne skapt en større forståelse for nettopp det mangfoldet Holen ellers er så flink
til å gå i bresjen for, og også for hvilke ferdigheter de beste utøverne faktisk er i besittelse av.

Mens Holen skriver relativt lite om DJ-ing og produksjon, har han med relativt mye om grafitti og breaking – og kanskje særlig grafitti. Disse avsnittene er utvilsomt blant bokens mest interessante. Hvis Holen har et polemisk prosjekt, og det tror jeg han har, ligger det i å skrive om grafitti på en så lite moraliserende måte som overhode mulig. Holen legger slett ikke skjul på at grafitti kan føre til konfrontasjoner med samfunnets ordensmakter, men hans fremstilling bærer ikke preg av at på noen måte føler seg forpliktet til å stille seg på disse ordensmaktenes side, ei heller dem som synes at grafitti og tagging er stygt. Holens fremstilling av grafittiens rolle i hiphop virker befriende informativ og rett-på-sak nettopp fordi den ikke først og fremst er interessert i å diskutere verken hiphop eller grafitti som et problem. Dette betyr selvsagt ikke at hiphop og grafitti er fri for problematiske sider – bare at Holen i denne sammenheng ikke er interessert i å gi fra seg definisjonsmakten han tross alt har ved å la motstanderargumentene dominere fremstillingen sin. Brodden er der, men den er skjult.

Det er med andre ord all grunn til å slutte seg til gratulantene. Hiphop vant vel fortjent Kulturdepartementets pris for barne- og
> ungdomsfagbok for 2009, og fortjener også mange entusiastiske lesere.

(For ordens skyld bør det nevnes at jeg takkes bakerst i boken for noen mixtapes jeg har satt sammen og som Holen har funnet glede i. Jeg kan imidlertid forsikre om at jeg ikke har hatt noe å gjøre med produksjonen av denne boken.)