Historieformidling konsentrert om èn dag

Komplekse sammenhenger og motsetninger

Historien om 17. mai er en fagbok for unge lesere. Motivasjon og interesse er mer avgjørende enn alder i denne sammenhengen, men anslagsvis kan denne boka passe for barn fra ti – elleve år. Illustrasjonene kan appellere lenger ned i alder, mens det skrifttunge oppsettet signaliserer at dette er for forholdsvis erfarne lesere.

Boka er delt inn i seks kapitler, i tillegg til et etterord og en kildeliste. Det fortelles kronologisk om 17. mai fra 1814 og til i dag, og Beate Muris fortellerstil er likefram og holdt i et lite høytidelig språk. Hun skriver et lettfattelig radikalt bokmål. Likevel oppfattes boka som betydelig tyngre i de første kapitlene enn mot slutten av boka. Skriftbildet er tettere, overskrifter og illustrasjoner er færre i den første tredjedelen av boka.

Å følge en enkelt dag gjennom historien betyr naturligvis også å følge Norges historie et større perspektiv. Det er enklest for et ungt menneske å hekte ny kunnskap på det som allerede er nært og kjent – og det blir tilsvarende vanskelig å formidle mer kompliserte historiske hendelser som ligger tilbake på 1800- og tidlig 1900-tallet. Carl Johans vanskelige forhold til 17. maifeiringen og de politiske markeringene som har vært på denne dagen er ikke enkelt å forklare slik at dagens barn forstår.

Også avholdsfolket og Bondeungdomslaget, som noen år hadde holdt sine egen fester, gikk i fellestoget i 1914.

Arbeiderpartiet derimot, hadde meldt seg ut av felleskapet. Arbeiderbevegelsen var nemlig ekstra misfornøyd dette året, fordi den ville begrense retten til å streike og hadde vedtatt å ruste opp forsvaret. Arbeiderne frykta at regjeringa ville bruke soldater mot streikende arbeidere. Derfor lagde Arbeiderpartiet sitt eget 17. mai-arrangement. Og arbeiderungdommen ga 17. maitoget sitt nytt navn: De røde rosers tog. De gikk også med røde flagg. Rødt er sosialismens farge.

Alle som gikk i toget, bar merker med tegning av ei rød rose og et brukket gevær. Det skulle symbolisere at de var antimilitarister, som betyr at de var imot militæret. Toget var ment som en protest mot borgernes «kanontog».

Som svar på rose-merket lagde foreninga Norske Kvinners Forsvarforbund en egen «forsvarskjole» i rødt, hvitt og blått. De lagde også et merke med det norske flagget og teksten «Jeg vil verge mitt land». Begge deler ble av anti-militaristene oppfatta som en klar provokasjon. (fra s. 44)

 I dette utdraget skal leseren få og sortere mye informasjon. Noen ord blir forklart, andre ikke. Andre begreper er forklart i tidligere tekst. Begreper som «avholdsfolk», «sosialisme», «ruste opp» og «provokasjon» er ikke dagligdagse og krever mye av den som leser.

Illustrasjoner vs fotografier

Når det er sagt, forteller Beate Muri greit og lite omstendelig. Likevel er deler av boka krevende å forstå for en ung leser, først og fremst på grunn av de komplekse og fremmede sammenhengene. Det hadde vært en styrke for boka om den kunne forenklet ytterligere eller gitt leseren støtte i visualisering eller kanskje brutt teksten mer opp, kanskje forenklet enda mer.  Tydelig utskilte ordforklaringer skaper mindre tekstflyt, det kunne ha vært en fordel å ha en egen ordbank eller oppslagsord bak.

Teksten er også brutt opp med rammer med ulikt innhold. Disse rammene inneholder sangtekster, små sidesprang, forklaringer og en del om regionale ulikheter. Noen ord er satt i kursiv, og enkelte årstall er uthevet med rød skrift. Denne uthevingen er tydelig, men ikke så funksjonell – om årstallene hadde blitt satt inn i en tidslinje eller bearbeidet på en annen måte kunne de fungerte bedre.

Illustrasjonene er laget av Line Halsnes. De er friske, med klare konturer og med mye blått, grått og oransje i fargepaletten. Ofte har de mye humor, og enkelte steder et tegneserieaktig preg med snakkebobler. Illustrasjonene kommenterer og visualiserer, og har nok særlig appell til de yngre barna.

Å bruke illustrasjoner eller fotografier er et redaksjonelt valg som setter sitt preg på boka. Jeg syns ofte at bøkene får et enda mer tydelig sakuttrykk med fotografier, og denne boka hadde definitivt ikke tapt seg på å få inn historiske fotografier, gjerne i kombinasjon med tegnede illustrasjoner. Tegninger gir et mer livaktig uttrykk enn stive, gamle portretter, men å se bilder av 17. mai 1945 eller noen av personene som er omtalt, hadde vært fint. Carl Johan, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson dukker opp, men uten bildetekst – det forutsettes at leseren har forkunnskaper nok til å vite at det er akkurat dem.

Ettertanke

Historien om 17. mai gir et godt bilde av hvordan dagen har funnet sin form – og fremdeles er i endring. Det var mye nytt å lære om 17. mai for meg, og en barneleser som finner fram til boka av egen interesse eller får boka formidlet på en god måte, vil kunne lære mye. Særlig spennende er det å lese om 17. mai under krigen, om de siste års flaggstrid på 17. mai, og om hvordan jenter og kvinner har måttet kjempe seg til å feire 17. mai på lik linje med menn.

Jeg liker etterordet i boka veldig godt. Her oppsummerer forfatteren og stiller spørsmål til ettertanke. Hadde vi hatt en annen 17. mai-feiring hvis ikke Carl Johan hadde vært så kritisk til den? Hvordan hadde vi feiret 17. mai om Tyskland hadde vunnet krigen? Hvordan blir framtidas feiring av nasjonaldagen? Disse tankesprangene setter innholdet i boka i perspektiv og sammenheng.

Historien som formidles er viktig, og kanskje er forkunnskapene og interessen særlig på plass i år. Beate Muri har gjort et godt arbeid med fagstoffet, men å formidle det er ikke alltid enkelt. En del kunnskap og begreper i teksten forutsettes kjent eller raskt internalisert. Bearbeiding av begreper og uttrykk, og enkle grep med lay-out kunne gjort teksten tilgjengelig for flere.