Historien om Harry Potter. Den sanne historien om en ung trollmann, hans fans og livet på innsiden av Harry Potter-fenomenet

KLAR TALE TIL UKLAR MÅLGRUPPE

Historien om Harry Potter med den lange undertittelen Den sanne historien om en ung trollmann, hans fans og livet på innsiden av Harry Potter-fenomenet forteller historien om hvordan Melissa Anelli, sjef for nettstedet The Leaky Cauldron, ble en BNF (Big Name Fan) og om hennes liv med Harry Potter gjennom sju intense år.

Boka er også en dokumentering av alle de forskjellige typene engasjement J.K. Rowlings Harry Potter har skapt. Fra bokvaker og film via nettsider og trollmannsrock til rop om sensurering og medialekkasjer.

Melissa Anelli har gjort godt journalistisk arbeid og levert fra seg en interessant og engasjerende tekst, som i tillegg er lettlest og godt strukturert. Det eneste jeg stusser over er Cappelens markedsføring av boka. Jeg er slett ikke sikker på at dette er en faktabok for ungdom.

For bokbransjen
Historein om Harry Potter er egentlig historien om Melissa Anellis liv med J.K.Rowlings fiksjon. Det faktiske startpunktet er likevel ikke år 2000, året søsteren til Anelli prakker på henne den første Harry Potter-boka, men derimot sommeren 2001. På dette tidspunktet subber Anelli rundt i leiligheten til foreldrene uten noe å ta seg til. Hun er arbeidsløs og nyutdannet journalist, og alle jobbsøknader til tross, hun får ikke napp hos noen arbeidsgiver. Etter hvert bruker hun det meste av dagen til å sove eller surfe på nettsteder om Harry Potter. Hun får kontakt med the Leaky Cauldron-redaksjonen, og etter å ha hjulpet dem med et skikkelig scoop, blir hun tilbudt redaktørstilling. Dermed er grunnen lagt for et erkeamerikansk narrativ. Melissa Anelli klatrer gradene, hun jobber hardt, hun bygger nettverk, og i dag er hun en suksessrik nettredaktør, journalist og forfatter. Alt takket være Harry Potter og hans entusiastiske fanskare.

Denne suksesshistorien er rammet inn av glimt fra våren 2007. Rammefortellingen starter den dagen det blir klart at det er «169 dager, 15 timer, 14 minutter og 42 sekunder» til lanseringen av Harry Potter og dødstalismanene og avsluttes en helt vanlig tirsdag etter en hektisk vår med organisering av lanseringsturné, fankonferanse, podcaster og karnevalsstemning, samt at siste bok er ferdiglest.

Melissa Anelli legger aldri skjul på at hun er en svoren fan av Harry Potter og en nesegrus beundrer av J.K. Rowling, men bokas gjennomarbeidede struktur viser at hun først og fremst er en dyktig journalist. Hun bruker de to fortellingene om seg selv som en naturlig inngang til hvert eneste av de temaene hun vil belyse, uten at det noen gang virker anstrengt. Hvert kapittel tar for seg en del av Harry Potter-fenomenet, og utgjør en episode i det gjennomgående narrativet. I hovedsak er de ulike temaene sett fra et fan-perspektiv, men hun gir oss også hendelser fra innsiden av forlagsbransjen, fra J.K. Rowlings perspektiv og – fascinerende nok – fra de kristen-konservatives synsvinkel. Anelli er saklig, selv i intervjuet med Laura Mallory, ei mor fra Georgia som har viet all sin tid til å få Harry Potter sensurert og fjernet fra amerikanske skoler.

Som en studie i hva en bokserie kan avstedkomme av engasjement og biprodukter, vil boka være interessant og lærerik lesning for de fleste i bokbransjen. Forfatteren er nøye med å underbygge påstandene sine med kilder, tall og statistikk, og dermed kan man selv undersøke de ulike temaene videre om man skulle ønske det.

For likesinnede fans
Før jeg åpnet boka, hadde jeg en helt annen forventning til den. Jeg trodde at Historien om Harry Potter skulle være en bok som fans kunne kjenne seg igjen i, uansett størrelse og fasong, en bok man kunne sitte å nerde over, og jeg trodde det var en fordel at jeg hadde lest hele serien.

Så feil kan man ta.

Den fanhistorien som fortelles er i stedet relativt spesifikk, og det er lite diskusjon rundt bøkene, noe som sannsynligvis kunne ha utgjort en felles grunn for de fleste fans. Når Anelli av og til gjengir handling fra Harry Potter, bruker hun mye tid på å forklare, slik at en leser som ikke har lest serien, likevel skal ha mulighet til å henge med.

Jeg utelukker ikke at boka kan være underholdende lesning for fansen, men jeg vil tro at den kan oppleves som fremmed for den fansen som i dag går på ungdomsskolen. Deres fanhistorie vil avvike betraktelig fra Melissa Anellis. For det første vektlegger hun tungt at hun er en av de voksne fansene, som diskuterer Potter i voksne fora:

Harry Potter for Grownups var imidlertid ikke et sted hvor tenåringer prøvde å få innpass hos fan-fic-forfatterne med voldsomme komplimenter. Det var et forum for diskusjon, ofte dype og teoretiske samtaler om politikk og religion. Dette var voksne som var stolte av sin kjærlighet til Harry Potter, og diskusjonsnivået måtte avspeile dette.

Dette voksne perspektivet er tydelig i de fleste sammenhenger. Når the Leaky Cauldron begynner å samarbeide med en annen nettside, drevet av tenåringsgutter, omtaler hun dem i en moderlig tone. Når hun argumenterer for bøkene inntar hun gjerne et foreldreperspektiv, og gir fornuftige grunner for å lese dem eller kjøpe dem til barna.

For det andre speiler boka først og fremst det fansegmentet som begynte å lese serien før hele var i handelen. Det handler om de som har ventet i spenning på bok etter bok, og som har vært nødt til å skape sine egne historier, musikk og events mellom hver utgivelse. Forfatteren gir gode skildringer av lanseringene, arrangementene, diskusjonene og spekulasjonene, noe som sikkert skaper mange nostalgiske øyeblikk for en leser som har vært i samme situasjon, men åpenbart ikke for en leser som både begynte og avsluttet lesningen på barneskolen.

For ungdom?
Historien om Harry Potter er som sagt lettlest. Det innebærer ikke at den er noe for svake lesere, eller at boken er tilpasset en ungdomsleser. Den er på 398 sider uten et eneste bilde, og den er full av navn, årstall og amerikanske referanser. Tidlig i boka bruker Anelli mye plass på sin egen opplevelse av 11. september, og hun forutsetter at leseren kjenner alle detaljer i dette forløpet. Jeg håper selvsagt at de fleste av dagens åttendeklassinger vet en del både om hendelsene og om bakgrunnen for terrorangrepet, men de var faktisk ikke mer enn fem år da det hendte. En kan ikke forvente at de husker TV-bildene.

Hvis Cappelen Damm mener at dette er ei fagbok for ungdom, burde de i det minste ha bedt oversetteren om å lage noen noter til støtte for dem. Det er for eksempel ikke innlysende at Anellis amerikansk åpningsreplikk når hun snakker med J.K. Rowling –«Hvordan har du det? Hvordan er det med barna?» – er en høflighetsfrase på linje med den typiske norske «Hvordan er været hos dere?». I sammenhengen kan hun like gjerne framstå som frekk eller invaderende.

Oversetteren har kanskje heller ikke fått så mye tid på seg. For her er det en del smårusk som irriterer. Det amerikanske «a couple of years» blir for eksempel oversatt slik at det på magisk vis ikke er mer enn to år mellom 1997 og 2001. Da har tiden gått unødvendig fort for oversetteren, og overnaturlig fort for fortelleren.

«Lettlest» i denne konteksten innebærer ikke enkelt, men det betyr at vi møter en engasjert og dyktig forteller, og at hun gir oss (utenforstående) lett tilgjengelig innsikt i et interessant populærkulturelt fenomen. Jeg anbefaler denne boka til alle som er nysgjerrige på oppstyret rundt Harry, men jeg vil advare mot å kjøpe den til en nyfrelst, trettenårig fan.