Tittel: Historien som ikke ville slutte
Tekst: Jon Ewo
Illustratør: Bjørn Ousland
Forlag: Omnipax
Årstall: 2006
Antall sider: 34

Historien som ikke ville slutte

Vakker bok med rom for refleksjon

Jon Ewo har uttalt på hjemmesiden sin at han er mer fascinert av gåtene rundt William Shakespeare, enn av skuespillene hans. Når forfatteren så bruker dramaet om Romeo og Julie som inspirasjon for Historien som ikke ville slutte, er det også det mystiske og gåtefulle som står i sentrum.

Ewo sier han er opptatt av den ekstra dimensjonen man får gjennom intertekstualitet, eller ”sampling” som han kaller det for. Historien som ikke ville slutte er ingen kopi av Romeo og Julie, men et alternativt handlingsforløp som til tross for den vemodige tonen, er betraktelig mer oppløftende enn den tradisjonelle tragedien. Referansene til Shakespeare er mange – hovedpersonene heter Capulet og Montague til etternavn, de dumper tilfeldigvis inn i et teater som heter Globus, og en viktig nøkkel i historien er et brev. Som hos Shakespeare, lever brevet bortimot sitt eget liv, styrt av krefter utenfor hovedpersonene selv. Men der brevet i stakkars Romeo og Julies tilfelle kommer for sent frem, og tragedien er uunngåelig, blir det i stedet en trøst som løser knuten for Julia og William. Faren med å ha mange slike referanser, er at man må kjenne bakgrunnshistorien ganske godt. Allikevel synes jeg forfatteren klarer å la de ulike elementene leve sitt eget liv, slik at intertekstualiteten bare kan ligge under, som en gåte for noen, og som en kilde til dypere tolkning for andre.

Historien om de to elskende som ikke får være sammen, er ikke kun Shakespeares. Man finner liknende konsept helt tilbake til antikkens dramatikk. Som tema i en barnebok, fungerer det fint. Ewo er heldigvis ikke like blodig som noen av sine forgjengere, og har konsentrert seg mer om hva det vil si å miste noen, og hvordan man muligens kan finne sammen igjen. Tittelen antyder det som blir hele bokas poeng: historien vil ikke slutte og fantasien er en grenseløs kraft som overskrider det fysiske.

Dette er store temaer. Er det mulig å skrive om dette uten å strø om seg med klisjeer? Forfatteren fører et språk som er ribbet for fiksfakserier, samtidig som han leker seg med ord og bilder som både overrasker og rører leseren. Når Julia flytter beskrives dette dramatiske øyeblikket med enkle ord som treffer deg rett i magen. Andre steder får språket et mer gammeldags og poetisk preg, som den kvelden William legger seg ”tom for hjerte”. Det er vakkert. Symbolene Ewo bruker i teksten pirrer nysgjerrigheten og åpner for tolkning. Å la William sitte alene igjen med en penn fra Julia, fører tankene til skrift og stemme – kan det være Julias stemme? Julias hår blir også viktig i historien, både i tekst og bilder. I kombinasjon med pennen, transformeres det og blir til Julia i Williams fantasi. Ved å la hårstrået til slutt blir en strek på et papir, sluttes også ringen mellom Julia og William.

I Historien som ikke ville slutte, blir selve historien en tredje hovedperson. Dette har vært William og Julias felles arena, og de har møttes i hemmelighet for å fortelle i fellesskap. Hver gang de har funnet på en riktig god historie, sier Julia at de må skrive den ned. Ved å fange den på papiret, bevarer man den. Når William blir alene, er det han som viderefører dette i sitt møte med fantasi-Julia. Teatret utgjør de perfekte kulisser for deres historier helt til blekket tar slutt og Julia forsvinner igjen. Grensen mellom virkelighet og fantasi viskes ut, og Ewo lar leseren sitte igjen med mange spørsmål til slutt. For hvem skrev brevet som dukker opp igjen, denne gangen med nye ord ført til? Er det Julia som har skrevet det fra der hun har flyttet, og så har vinden tatt det med seg til William? Eller foregår det hele som en slags kompensasjon for Williams tap i hans fantasi? Svaret forblir en gåte, men kanskje det viktigste budskapet i boka er det som står i brevet: ”Dette klarer vi alltid sammen”.

Bjørn Ouslands illustrasjoner utfyller teksten på en nydelig måte. Han har klart å fange det udefinerbare med sine drømmende, tåkeaktige bilder. Bildene har mange detaljer som peker på ulike nivåer i teksten. Den store, svarte flyttebilen sluker Julia ved at det lange, svarte håret hennes går i ett med den, for ikke å snakke om det skinnende røde gatelyset som forgjeves prøver å stoppe den, mens den ubønnhørlig raser fremover. Disse detaljene kommer mer og mer frem etter hvert som man leser boka flere ganger, og etter hvert skjønner man at illustrasjonene forteller sin egen historie, og lager nye gåter i tillegg teksten. For hvorfor er vinden som tar brevet med seg fylt av fisk? Slik kan man sitte og bla seg frem og tilbake og stadig få nye opplevelser og tanker.

I felleskap har Jon Ewo og Bjørn Ousland laget en bok som er både vemodig og oppløftende for leseren. Denne vakre boka vokser for hver gang man leser den. Gjennom alle spørsmålene den reiser, setter den også i gang en undring og en refleksjon som varer lenge etterpå at man har lukket den.



Skrevet av:
Kommentarer