Historier om krigen

Anmeldt av Kristine Isaksen

SKOLEBOK I NORSK KRIGSHISTORIE

Forfatteren velger 14 historier eller tema fra andre verdenskrig sett fra norsk ståsted og ofte barns ståsted. ”Historier” er mindre forpliktende enn ”historien”, så det er vanskelig å kritisere forfatteren for å utelate noen aspekter. Ikke at jeg savner noen. De ulike innfallsvinklene og historiene er velvalgte, og fokuset på enkeltpersoner og hverdagsliv gjør at leseren lett kan forestille seg hvordan det var å være nordmann under krigen.

Historiene følger på kronologisk: boka begynner med at statsministeren og kongefamilien flykter, og ender med fredsoppgjøret og straffen av tyskerunger, tyskertøser, NS-barn og NS-voksne. Sistnevnte er de virkelige skurkene i Skjønsbergs fortellinger, og særlig angiverne blant dem. Det er slik vi ser på krigen i dag. De siste årene har det kommet flere sakprosabøker for voksne som gir innsyn i livene til tyskertøser og dobbeltagenter og ikke minst i Heimefrontens avstraffelsesmetoder. I Historier om krigen er jøssingene fremdeles kritthvite, men det kan godt være at det er riktig å begynne slik – før man lærer om alle nyansene.

Scrapbook
For pedagogisk er boka, i så høy grad at den lukter skolebok. Formgivningen har mest av skylden for dette. Scrapbook virker å være stilidealet; her er fotografier, bilder av en tyskerhjelm, nisselue, stengun, frimerker og plakater plassert rundt omkring blant tekstblokkene. Gjerne litt ”tilfeldig” på skjeve, gjerne med fotorammer eller tapebiter fra photoshop og ”morsomme” bakgrunner (notatblokk, trevirke, marmor). Forsiden er illustrerende, hadde jeg ikke visst at boka ble utgitt i fjor, hadde jeg gjettet på 1990.

Det kan også godt være at forlag og forfatter har ambisjoner om at boka skal være en skolebok. Den blir nemlig gitt ut på begge målformer, og det er ikke særlig ofte det skjer med allmenne fakta- eller sakprosabøker. Forfatteren ønsker ”Lykke til med boka!” i forordet som alle andre skolebokforfattere. Så er han også lektor i norsk og har så langt gitt ut to historieverk for ungdomsskoletrinnet. Det er selvsagt ikke noe galt i å være pedagogisk, men hva med å være tilgjengelig, fristende eller engasjerende?

I siste Pisa-undersøkelse slås det fast at norske elever kommer til kort når det gjelder tolkning av implisitt betydningsinnhold i sakprosatekster. Jeg tror om elevene skal fatte interesse for og fritidslese fakta- eller sakprosabøker må disse være appetittvekkende i utforming og emnevalg. Krig er et spennende tema, og utformingen bør heller kommunisere det enn ”pliktlesning”.

Tekstgrep

Hva med kanskje det viktigste – selve teksten? Harald Skjønsberg skriver muntlig og i presens, gjengir dialoger og går gjerne inn i hodet på de virkelige personene. For en voksen leser er det litt merkelig å lese de enkle tankerekkene som statsministeren tenker natt til 9. april 1940 på vei gjennom Slottsparken:

”Johan Nygaardsvold kan ikke utstå krig. Han liker ikke uniformer, maskingevær, tanks og bombefly. Han synes ikke det er gjevt å se soldater marsjere. Han liker ikke militærmarsjer. Han vil ha fred!” (side 6)

Men om det gjør stoffet mer spennende for målgruppa, er det jo greit. Bildetekstene og faktaboksene med nøkternt faktaspråk står i fin kontrast til hovedteksten og gir lesevariasjon. Alle fotografiene er forresten en oppvisning av krigskanon: her er for eksempel fotografiet av tyske soldater som marsjerer oppover Karl Johan og fotografiet av vraket av det tyske skipet Donau som blir hevet i 1952.

Historiene og hendelsene tar hele tiden utgangspunkt i enkeltpersoner, og dette er et vellykket grep. Jeg lar meg bevege av livene og valgene til for eksempel den tyske jøden Annie, Alma Jensen som nekter å forlate Finnmark og ”tyskerungen” Reidun. Og jeg får lyst til å vite mer om dem. Bakerst er det en kildeliste, knapp til emnet å være, men her finnes det flere spennende bøker å sjekke ut. Sakprosa og fagbøker for voksne dominerer for øvrig kildelista, hva med en anbefalt lese-videre-liste myntet på et yngre publikum?