Hitlers Datter

Spørsmål om ansvar

Når er du ansvarlig for andres virkelig avskyelige handlinger – hvor mye kreves det for å kunne ha ren samvittighet når noen i dine aller nærmeste omgivelser begår forbrytelser mot hele menneskeheten?

Dette er det vanskelige spørsmålet som stilles i Jackie Frenchs roman Hitlers datter. Boken er muligens beregnet på 12-14-åringer, men den kan godt leses av eldre også.

Scenen er landsbygden i Australia, og miljøet er temmelig deprimerende. Det regner og regner og regner. Elven går i flom, vannet er skittengult, og det meste er trøstesløst. Men skolebarna har i hvert fall fått et leskur på holdeplassen for skolebussen som bringer dem til og fra byen hver dag.

Det er fire barn som møtes på denne holdeplassen for å ta bussen hver dag. Tre av dem er jevnaldrende: Anna, Ben, fortellerpersonen Mark og den noe yngre Lille-Tracey. Mens de venter på bussen, leker de en lek som går ut på å fortelle hverandre historier. Fortellingene går gjerne over flere dager, og de er fiktive, funnet på. Det vil si at de kan forandres etter fortellerens forgodtbefinnende.

Ben vil gjerne ha historier om fart, bråk og vold. Lille-Tracey ønsker romantiske fortellinger som ender godt. Mark og Anna er de mest «seriøse». Den morgenen boken begynner, begynner også Anna på en historie. fortellingen om Heidi, Hitlers hemmelige datter. Heidi er en liten pike som bor på landsbygden i Tyskland, hvor hun får alt hun trenger, selv om det er krig. Ingen vet noe om alt det onde som foregår, jødeutryddelser og menneskemasser som blir drept. Det får man først vite senere, når krigen er slutt. Etter hvert blir situasjonen likevel mer og mer forferdelig, inntil Heidi og guvernanten som passer på henne, blir flyttet til Berlin, og alt bryter sammen i et ragnarokk.

Det Mark spør seg selv om, og som han grubler så mye på at han stiller noen svært vanskelige spørsmål til foreldrene og lærerne sine, er hvor langt man kan gå i å erklære folk uskyldige når de har befunnet seg så nær redselsgjerningene, og hvordan et menneske som Heidi opplever seg selv etterpå, når hun oppdager hva hun har stått rett ved siden av. Dette blir de sentrale spørsmålene i boken, som dermed blir en bok om individets moralske ansvar. Hvor langt kan man forsvare seg med at man ikke visste? Og hvilke krav kan man stille til et barns evne til å gjennomskue sine egne foreldre, om så er?

Det er en ekstrem situasjon som rulles opp, og som leser blir man sittende og lure på hvor sannsynlig det er at en jentunge som Anna kan ordlegge seg på den måten hun gjør og tenke ut de dilemmaene hun varter opp med, i en fiktiv historie. Til slutt skjønner vi hvorfor. Det kan virke litt kunstig, men grepet er nødvendig for å gjøre boken troverdig. Andre grep er vanskeligere å bortforklare – for eksempel det at Ben, som hovedsakelig forstyrrer den historien Anna forteller, svært beleilig blir syk og følgelig ikke møter opp på bussholdeplassen de dagene det tar Anna å fortelle de sentrale delene av sin historie. Men la gå. Litt får den gode hensikten få lov til å hellige middelet. Akkurat som Mark ikke blir kvitt Annas historie, blir heller ikke leseren så lett kvitt de spørsmålene Hitlers datter stiller.

Cille Dahls oversettelse er grei og lettflytende, formodentlig uten å ha budt på de helt store vanskeligheter.