Hjelp! og Løp!

Barnebøker
Tone Kjærnli
Hjelp! Det er noen her…
85 sider
Cappelen 2006

Hjelp! Det er noen her

Tone Kjærnli

Cappelen

2006

85

Sverre Henmo (tekst) og Bo Gaustad (illus.)
Løp!
112 sider
Cappelen 2006

Løp!

Sverre Henmo

Cappelen

2006

112

Utropstegnets retorikk

Cappelen har nylig utgitt to bøker som begge ser ut til å satse på å nå leseren ved hjelp av titlenes spenningseffekt. Theodor W. Adorno har i essaysamlingen Noter til litteraturen skrevet treffende både om utropstegn og titler. I essayet ”Titler” skriver han at tittelen er verkets mikrokosmos og at de gode titlene er så nær på saken at de har respekt for det som skjuler seg i den, mens de intenderte titlene synder mot dette. Utropstegnet geberder seg og maser om at noe er viktig, det herjer på fra utsiden skriver Adorno.

I denne omtalen av to bøker fra Cappelen med noe lunde samme målgruppe, er det trolig ikke helt tilfeldig at det i utviklingen av bokens forside er brukt samme skrifttype og samme formgiver. Tone Kjærnlis bok er kanskje den som tydeligst markerer seg gjennom tittelen og framstår som dramatisk og intens. Her er ordet ’Hjelp’ skrevet i rødt og tittelvedhenget ’Det er noen her’ etterfølges av tre urolig og uforutsigbare prikker.

Hjelp!, som er Kjærnlis femte bok for barn, er – etter forlagets plassering – en bok for selvlesende barn i alderen åtte til tolv. Den har korte kapitler, og flere kapitteloverskrifter etterfølges av prikk prikk prikk. I tillegg har forfatteren gjort et litt haltende poeng av Inger Hagerups barnevers ”Når det knirker i porten”. Når denne leseren synes det halter, er det fordi spenningen og forventningene som ligger i dette verset og for den saks skyld også i kapitteloverskriftene, blir brutt og avvæpnet når det innimellom dukker opp kapittel med helt andre typer overskrift.

Hjelp! er en spenningsbok. Handlingen strekker seg over en kort, intens periode fra ti år gamle Ida, som er hovedpersonen, kommer hjem fra skolen og til moren endelig kommer hjem fra jobb klokken syv. Da har Ida delvis vært alene hjem, blitt skremt grundig av sin fire-fem år eldre bror, løpt over til nabojenten som tydeligvis ikke er så interessert i å være venner med henne lenger og hun har ringt politiet fordi hun var ganske sikker på at det var noen i huset som ikke skulle være der. Spenningen bygges, gjennom små skremmeepisoder, opp mot den store finalen når politiet kommer. Ganske klisjéfylte værbilder strøs utover teksten og skal gi farge og spenning til fortellingen. Det ”blåser en kraftig og iskald høstvind”, det blir mørkt og ”svarte skyer har samlet seg på himmelen, og det er et underlig, lilla lys ute, som om det er like før noe fryktelig skal skje”. Høstløvet virvles ”rundt i en heksedans” og ”huset sukker i vinden”. Hjelp! er altså først og fremst spenning, men demper seg med en avvæpnende latter til slutt når den også låner forviklingskomediens karakter. Leseren skal nok få sove når hun legger boken fra seg.

Sverre Henmos bok annonseres som den første i en serie om Bendik og Maria. Og kanskje er det nettopp i kraft å være den første boken at bokens svakhet ligger. Til å være en kort bok, en ”småskoleserie” som forlaget skriver, beregnet for barn ”som fremdeles gjerne vil bli lest for – og for de som kan lese selv”, brukes det etter denne leserens mening for mye plass på å etablere det miljøet og persongalleriet man kan regne med at de kommende bøkene skal utspille seg i og rundt.

I boken Løp! handler det, som tittelen gir løfter om, om fart og handlekraft. Utropstegnet gjør ordet til et imperativ, og det er nok denne tittelens kommando som virker avgjørende i bokens siste fase.

Bendik bor i noe som kan synes som et boligfelt av nyere dato. Her er hus tett i tett, grusbane og friareal. Han er ni år og skal begynne i tredje klasse. (Dette skurrer. Unger som er ni år om sommeren begynner i fjerde klasse.) Handlingen i boken er lagt til overgangen sommerferie-skolestart. Maria er Bendiks nye nabo. Hun har hund, far og en tøff storebror. Moren er på sykehus og befinner seg sannsynligvis der på grunn av en depresjon. Maria begynner i Bendiks klasse, men han er ikke videre interessert i å snakke med henne eller hjelpe henne inn i den nye situasjonen.

I motsetning til Hjelp!, har denne boken et stort persongalleri og to hovedpersoner leseren skal bli kjent med. Tekstens persongalleri støttes fint av Bo Gausdals litt Ole Lund Kirkegaard-aktige illustrasjoner. Forfatteren har valgt å veksle noenlunde jevnt mellom Bendik og Marias tanker og handlinger. Ikke før de er nødt til å forholde seg til hverandre på alvor, til å samarbeide, smelter de to perspektivene sammen. Henmo, som har hovedfag i sosiologi og ble kåret til ”Årets sosiolog 2003” av Østlandsavdelingen i Norsk sosiologforening, vet nok mye om det å få folk til å komme hverandre i møte og etter denne førsteboken i serien om Bendik og Maria, kan kanskje leserne vente seg å møte et handlekraftig og omsorgsfullt radarpar i de neste bøkene.