Tittel: Hjelpe og Trøste!
Tekst: Unni Nielsen
Illustratør: Jens Kristensen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 115

Hjelpe og Trøste!

Hjelp til selvhjelp

Vaskeseddelen til Unni Nielsens nyeste utgivelse lokker leseren inn med en meny bestående av følgende fristerier: ”neshorn med bermudashorts, trostemordere, utsultete rotter, skorpioner med hårete bein, farlige gressklippere og hollandske skipperspøkelser, for bare å nevne noe.” Dette høres umiddelbart besnærende ut for en leser med en hang til fantastikk i fri dressur. Men til tross for at Hjelpe og trøste! ikke lover mer enn den kan holde, holder det ikke mer enn så vidt. 

Emma har blitt plassert hos sin gamle grandtante Laura i ferien, mens mor og far er borte. Det synes hun ikke noe særlig om. Tante Laura er streng og morsk mesteparten av tiden. Dessuten er hun kanskje et spøkelse som lurer barn ned i den mørke kjelleren, og låser dem inne. Så er det godt at Emma finner et nesehorn bak ripsbuskene. Hun er også langt hjemmefra, akkurat som Emma, og trenger en venn. Emmas ferie blir skummel og spennende. For det å holde et helt nesehorn hemmelig er ikke bare bare. Særlig ikke et kranglevorent stabeist fullt av nykker og uhyggelige historier.

Det blir etter hvert synlig for den voksne leseren at det arge nesehornet er hovedpersonens alter ego. Ved å omskape ripsbuskene til en firbent fantasi-venn, synes Emma å bearbeide engstelsen og aggresjonen som følger i kjølvannet av å bli overlatt til en fjern slektning hun ikke føler seg helt trygg på. Nesehornet blir bærer av åtteåringens verste fantasier, og de to tilbringer sene nattetimer med å berette de mest groteske historier for hverandre. Det er nesehornet som introduserer ideen om at tante Laura muligens er et blodtørstig barnehatende vesen, som i hemmelighet pønsker ut Emma-feller, og bare venter på å overlate barnet til en gjeng glupske rotter. Her legges ikke fingrene imellom når barn og nesehorn i fellesskap lar fantasien løpe løpsk:

De utsulta rottene kommer til å kaste seg over den lekre, feite ungen. Ingen av dem kommer til å TENKE på å flykte før hele ungen er SPIST. Det blir sikkert en del skrik og skrål fra kjelleren en stund. DET blir koselig! Skjønt det går nok snart over, dessverre. Om en dag eller to er det ikke flisa igjen av den dumme ungen. Så er jeg kvitt henne og slipper å stresse til butikken tidlig om morgenen og kjøpe ferskt finbrød…

Disse morbide fantasi-sekvensene har noe nådeløst Roald Dahlsk over seg, uten å være i nærheten av den Dahlske sjarmen som rettferdiggjør bruken av slike groteskerier. Teksten veksler stadig mellom det makabre og det hverdagslige. De nattlige fortellingene etterfølges av lange sekvenser om loff med brunost og storrengjøring, og disse blir vel langdryge og dårlig egnet til å skape den spenningen som forsøksvis bygges opp.

Hjelpe og trøste! lider under manglende språklig spenst, og en persontegning der barn, tante og nesehorn i stor grad tildeles det samme toneleiet. Emma er sur, tante er sur og nesehornet har et svært så ustabilt humør. Dersom man holder fast ved tanken om at nesehornet gir stemme til hovedpersonens misnøye, er det naturlig nok at både tobente og firbente sutrer på omtrent samme vis. Men dermed gis dialogen få variasjonsmuligheter. De to samtalepartnerne småkjekler seg gjennom den ene sekvensen etter den andre på følgende vis:

– Forresten har jeg gått meg bort også, fortsatte nesehornet. – Jeg har gått og gått og ropt og ropt i timevis, har jeg. Ingen svarer, og jeg finner ikke veien hjem igjen. Jeg har ingen i hele verden, skal jeg si deg. Tenk på det du (…)
– Nå synes jeg du er urettferdig, sa jeg. – Du kjenner ikke tante Laura, du. Har du hørt stemmen hennes, eller? Det er forresten ikke dette huset jeg bor i en gang.

Det som muligens er en indre monolog, men som på handlingsplanet presenteres som dialog, gir med andre ord ingen flerstemmighet. Her finner vi kun flere stemmer som sier omtrent det samme. Når så den biske tante Laura bidrar med sitt kjeftament, blir det hele en nokså bedrøvelig affære. Men så snur det, og teksten tar en ny og overraskende vending, idet den gretne tanten lar seg lokke til å dra på piknik til uthuset med kaffe og vafler. Og plutselig er den ellers så tantete tanten en skikkelig friskus, og overnatter i flishaugen med både barn og nesehorn.

Jens Kristensens illustrasjoner er holdt i gråtoner med skarp kontur. Hans spisse og kantete strek supplerer små, rare figurer, som strøs jevnt utover sidene. En listig rotte her, en taggete skorpion der. Blant helsideoppslagene finner vi en svært foruroligende tante, som opplagt pønsker på noe guffent. Ikke så rart da at hovedpersonen fremstilles med konstant kulerundt og engstelig blikk. Men stort sett formidler Kristensen like deler skrekk og komikk, og tar brodden av de skumleste historiene med sin naive strek.

Underveis diskuteres det stadig hvem som eier fortellingen. Den som forteller sitter med kontrollen over det fortalte, noe nesehornet stadig påpeker overfor Emmas innvendinger og avbrytelser. Med tante Laura som en ny alliert, minsker behovet for å dele felles skjebne med et nesehorn betraktelig. Dermed sender Emma henne ut av historien, og hjem til en ventende familie, idet hun overrasket innser at hun egentlig har hatt en ganske fin ferie. Slik blir Hjelpe og trøste! en overlevelsesbok, der fortellingen fungerer som effektiv selvmedisinering for hovedpersonen. Det er godt tenkt, men ikke fullt så godt fortalt.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.