Hjemsøkt troll

Hjemme har jeg noen bøker som har tilhørt kunstneren, avistegneren og barnebokskaperen Hans Normann Dahl (1937–2019). Én av dem er en biografi over den sovjetiske illustratøren Yuri Vasnetsov (1900–1973) – en kunstner man kan se har vært en viktig visuell referanse for Dahl. En annen av bøkene viser tvert imot hvilke karaktertrekk man bør unngå å tegne når man arbeider med figurdesign. Verket heter Die Juden in der Karicature (Verlag Albert Langen in München, 1921) og følger den historiske utviklingen av antisemittiske vitsetegninger gjennom en periode på fem hundre år.

Problematisk figurdesign

Eduard Fuch’s (1970–1940) møysommelig samlede bokverk om de jødiske karikaturene var så opplysende at nazistene helst ikke ville vite av den. Straks de fikk anledning i 1933 ble dermed boken forbudt, og det resterende opplaget beslaglagt og deler av det brent. Samtidig sørget nazistene for å videreutvikle det demoniserende figurdesignet, med enorme neser og underlepper, kombinert med små, stikkende øyne. Utover 1930-tallet ser man hvordan denne stereotypien festet seg videre i populærkulturen og barnekulturen, for eksempel i amerikanske tegnefilmer og eventyrfortellinger. Fortsatt finnes det antisemittiske trekk konservert i tidligere tiders figurdesign på troll.

Hvorfor nevner jeg alt dette? Jo, fordi skuespiller Nils Ole Oftebro uforvarende har tatt i bruk en jødisk karikatur i sin barnebokdebut Trollet som gråt. Det er synd, for ellers er dette en bok med flere fine kvaliteter, både når det gjelder tekst og tegning. Ser man forbi det problematiske figurdesignet har Oftebro laget en drømmende og vakker bok – full av fortellerglede og nostalgi.

Fortelling med dobbel bunn

Oftebros debut med den fulle tittelen Trollet som gråt – Bestefar forteller er opprinnelig laget som en fortelling fra bestefar Nils Ole Oftebro til sine barnebarn Ole og Ada. De to barna har hovedrollene i fortellingen, som finner sted om natten mens de sover. I drømme blir de kidnappet av et troll. Trollet er en slags speiling av bestefaren, som trollbinder barna med rim og haler ut besøket deres i det uendelige. Trollet er nemlig ensomt og ønsker selskap. For å komme seg fri må barna tekkes og lure trollet – akkurat som han lurer dem. Rollene snus på hodet når barna går inn for å lære trollet god, gammel folkeskikk. Nettopp denne rolleleken er blant boken høydepunkter, og garantert noe som vil more barn.

Solid håndverk

Fortellerteknisk er det et godt driv i denne fortellingen, med et språk som er svært velegnet for høytlesning. Historien er både mystisk og spennende, tidvis magisk og noen ganger ganske skummel. I tillegg finnes det innslag av humor. De viktigste elementene i historien gjentas akkurat nok ganger til at man kan ane et lykkelig utfall mot slutten.  Nils Ole Oftebro viser seg også som en svært habil tegner, med fargerike og detaljerte bilder utført i vannfarger og blekk. Bildene har en nostalgisk kvalitet som ikke bare skyldes teknikken, men også selve stilen. Fargebruken understreker den drømmende stemningen.

Spiller det så noen rolle for målgruppen at trollet i boken ligner på en rasistisk stereotypi (som de mest sannsynlig aldri har sett noe sted)? Kanskje ikke. Men fordi dette er en høytlesningsbok er lesegruppen også voksne mennesker. Og dermed øker faren for at noen blir støtt.

Feil konnotasjoner

Da den svenske barnebokskaperen Stina Wirsén i 2012 ble konfrontert med at hun uvitende hadde gjenskapt en rasistisk svart stereotype på en av sine barnebokfigurer valgte hun og forlaget raskt å trekke tilbake bokserien og gi den ut på nytt med et oppdatert figurdesign. Jeg sier ikke at Nils Ole Oftebro skal gjøre det samme. Men han fortjener et ordentlig apparat rundt seg dersom han planlegger å lage flere barnebøker.

Denne utgivelsen viser mest av alt hvor risikofylt det er å skulle feste all sin lit til et lite selvpubliseringsforlag når man gir ut en bok.