Hjemvendt Norvegiana

Min første biografi – Sonja Henie er den første i rekken i en ny biografiserie for barn i alderen 3–6 år. Boken er skåret over samme lest som den amerikanske suksessen Små folk, STORE DRØMMER hvor fortrinnsvis kvinnelige illustratører og forfattere beretter om historiske kvinner i et lite og nett format. Første bok ut markerer samtidig barnebokdebuten til illustratør Ingebjørg Faugstad Mæland og forfatter Ine Marie Willman.

Biografien om Sonja Henie er kronologisk fortalt og følger særlig idrettsprestasjonene til Henie som barn og voksen, med et kort sveip innom karrieren som filmstjerne. Den retroamerikanske stilen på tegningen sørger likevel for at Hollywood-eventyret trer i forgrunnen.

Papirprinsesse

På omslaget til boken holder en lykkelig Sonja frem de hvite skøytene og OL-gullet hun ble viden kjent for. Hovedpersonen er gjennomgående tegnet slik Henie selv valgte å iscenesette seg da hun gjorde karriere som filmstjerne i Hollywood, med kunstig bleket hår og et smilende, nordisk oppsyn. Hvis målsetningen har vært å gjenskape fortidens amerikanske og eksotiske blikk på den norske skøytestjernen, har forlaget gjort et godt valg med å hanke inn Mæland som illustratør. Henie tviholdt på et tilsvarende bilde selv.

Idrettsprestasjonene til Henie ilegges stor vekt i boken, hvor Sonja smilende skøyter og danser seg gjennom sidene før hun brått og uforklarlig møter veggen som aldrende stjerne. Livskrisen går imidlertid fort over ved at Henie flytter hjem til Norge og finner lykken som kunstsamler med ektemannen. At dette er tredje gangen Henie giftet seg står det ingenting om.

Oppslaget hvor Henie skriker ut sin smerte avslører et ønske om å berette mer enn den forhåndsdefinerte malen fra Små folk, STORE DRØMMER tillater. På høyre del av oppslaget er imidlertid alle lykkelige igjen, og dramaet til venstre blir stående som et uforklart antiklimaks. Muligheten til å gi et mer nyansert bilde av Henies liv gjemmes bort i teksten – som viker unna og gjør det til et hovedproblem at Henie ikke lenger var best på skøyter da hun ble eldre.

Kontroversiell figurskøyter

For den som kjenner historien om Henie kan skriket mot slutten av boken leses som et uttrykk for årelang isolasjon – og en sorg over at hun ikke kunne dra hjem til Norge uten å føle seg uglesett for sine manglende antipatier mot nazistene før og under krigen i Norge.

Sonja Henie ble en kontroversiell figur i Norge, hvor folk husket henne best for å ha gjort nazihilsen til Hitler under OL i 1936. Som den best betalte filmskuespilleren i verden takket hun nei til å bistå hjemlandet økonomisk under krigen. I stedet ringte hun hjem fra Hollywood og ba husholdersken sette frem et signert fotografi av seg selv og Hitler, slik at eiendommen hennes fikk stå urørt av okkupantene gjennom hele krigen. Disse historiene ble hengende ved henne, og følgelig ble hun aldri verdsatt for filmprestasjonene sine i gamlelandet.

Sonja Henie var over flere år verdens best betalte kvinnelige skuespiller i Hollywood. Hun banet veien for senere filmstjerner som Ester Williams og entret endatil Disney-universet som tegnefilmfigur. At filmkarrieren knapt nevnes i barnebiografien er symptomatisk for ettermælet hennes i Norge.

Pyntedukke

Min første biografi – Sonja Henie fremstår som et nøye uttenkt produkt for det norske markedet. At skuespiller Ine Marie Wilmann debuterer som forfatter med akkurat denne boken, samtidig som hun spiller hovedrollen i Anne Sewitskys storfilm om Sonja Henie, vitner om en bevisst markedsføringsstrategi fra forlaget.

Mye av kritikken Ida Skjelderup har rettet mot bøkene i serien Små folk – store drømmer kan også rettes mot Min første biografi – Sonja Henie. Under tittelen Barneromspynt forkledd som feminisme argumenterer Skjelderup for hvordan pent design i kombinasjon med ensidig heltedyrkelse og utelatelser av kontroversielle forhold kan bidra til å innskrenke viktigheten av personene som portretteres.

Ine Marie Wilmann har fått skryt for å gi en svært nyansert fremstilling av Sonja i filmen ved samme navn, men i den biografiske teksten hun har skrevet om Sonja Henie er det rom for langt flere nyanser. Forenklingene i biografien, kombinert med de stilsikre illustrasjonene, står vitterlig i fare for å redusere Sonja til pynt. Men så oppstår det kuriøse: Ved å utelate størsteparten av oppholdet i Amerika fra biografien og samtidig formidle historien ved hjelp av en utstudert amerikanskinspirert tegnestil oppstår et besynderlig vrengebilde av Sonjas liv, hvor livet som ung skildres slik hun iscenesatte seg som voksen.

Importert Norvegiana

Blant filatelister og andre som samler på trykksaker finnes det et eget felt som kalles Norvegiana. Begrepet kjennemerker frimerker og andre trykksaker som avbilder norske personer eller forhold, men som er produsert i utlandet. Denne typen trykksaker avslører mye om hvordan Norge og Nordmenn er blitt oppfattet utenfra.

Bildene Hollywood skapte av Henie under tiden som superstjerne representerer en rikholdig form for Norvegiana. Samtidig som denne typen bilder bidro til å kaste glans over Sonja Henie, må den nødvendigvis også ha økt distansen til nasjonalikonet Henie i hjemlandet. Ved å beskrive Sonjas Henies norske barndom som et helamerikansk Disney-eventyr, går boken i en lignende felle som Sonja selv gjorde. Forskjellen er at nå risikerer hun å fremstå som en klisje hele livet istedenfor halve.

Sonja Henie var egentlig mørkhåret, men i barnebiografien skildres hun som en blond pike fra barnsben av og livet ut. Bare når hun skriker ut mot slutten av boken har håret fått et mørkere skjær. De ladede bildene i boken åpner for fascinerende lesning og avdekker et svært spennende potensiale.

Barnebiografien om Sonja Henie gjør lite for å utfordre barnebiografisjangeren. Men for de yngste som ikke kjenner til Sonja Henie, kan boken likevel gi en søt og sjarmerende inngang til historien om hennes liv.