Hjernen er ikke alene

Følelser som tristhet, tomhet og eksistensielle blindgater lar seg ikke så lett oversette til actionfylte eventyr, i alle fall ikke sett fra utsiden. Om vi ser dem fra innsiden snakker vi derimot om en helt annen ballbinge. Vi vet ikke mye om hvordan vi egentlig fungerer inni den klissete, grå hodemassen vår, så det å legge ut på eventyr mellom nevroner og nevroser kan virke tiltrekkende for visuelle historiefortellere.

Liam og Cornelia er skilsmissebarn. Etter å ha bodd hos faren en periode, står de i starten av boken på terskelen til å flytte tilbake til moren. De skal jo besøke faren i helgene. Så hvorfor er han så trist? En natt mens de sover får de to søsknene besøk av en magisk, uforklart skapning, som skal hjelpe dem å forstå hva som faktisk foregår i pappas hode.

Manga på norsk

Ok, hold deg fast for en tur opp i mitt hode, hvor det er disse koblingene som svirrer rundt akkurat nå:

I pappas hode ble opprinnelig satt opp som et teaterstykke i 2017, ført i pennen av Mari Moen Holsve. Kanskje kan vi kalle det en mini-trend å basere tegneserier på tidligere utgitt dramatikk, men tegneserien er også del av maksi-trenden nordisk manga. Litt ondskapsfullt har merkelappen blitt forklart som «alle tegneserier som Egmont gir ut», og det er sant at etter suksessen med Malin Falchs Nordlys har det kommet en rekke tegneserier fra forlaget som tilsynelatende er bygget over samme lest (og nå har jeg bare lenket til dem som Barnebokkritikk har anmeldt), og som er inspirert av animasjonsfilm og japanske tegneserier.

Samtidig med I pappas hode slipper Egmont enda en nordisk manga-serie, Forbi stjernenes port. Det er lett å mistenke at den doble lanseringen skal glatte over at ingen av utgivelsene er sterke nok til å stå på egne ben, og dessverre for I pappas hode er boken rask med å bekrefte dette for sin egen del.

Folksomt i hodet

Hjernen er ikke alene i hodet til pappa Geir. Businesspappa er travel og synes barn er forstyrrende, mens rockepappa jobber med gitarriffene sine. Forsmådd-kjæreste-pappa sitter og depper foran et hologram. Synapsene er noen små, blå skapninger som gir en komisk letthet til historien enkelte steder, mens monsteret Amygdala blir observert på steder der det ikke skal være.

Hjernelangs møter Liam og Cornelia en skikkelig nordisk manga-klisjé: den kjekke, kule unggutten som vet alt om stedet de kommer til, og som fungerer som guide i fantasilandskapet. Denne varianten av arten heter Bupp, og vi skal gjette oss frem til hva forkortelsen står for (jeg tenker Barne- og ungdomspappa, og får ikke frasen ut av hodet lenge nok til å tenke meg noe annet.)

En magnet for skjær i sjøen

Det er tydelig at Karoline Grønvik debuterer som serieskaper her, og hun burde nok ha pusset på håndverket lenger før hun ga seg i kast med en hel tegneserieroman. Kroppene til hovedpersonene har rare proporsjoner, og i pappa Geirs tilfelle skulle man tro hun aldri hadde sett et skjegg før. Det er unaturlige overganger i dialogen mellom flere av rutene, og sekvenser som skal være filmatiske forblir stillestående. Det er i det hele tatt underlig at så erfarne redaktører som Tonje Tornes og Tormod Løkling, som har jobbet med serier som dette i mange år, ikke makter å lose serieskaperne forbi slike åpenbare skjær.

At landskapet i hjernen er fargerikt, men med få detaljer som faktisk setter spor hos leseren, gjør at man får forsterket følelsen av at serien er nokså hastig satt sammen.

Fra null til hundre på én bok

I pappas hode er en bok om å miste seg selv, fortalt som et inn-i-kroppen-eventyr som i filmen Jakten på nyresteinen. «Følelser er ikke farlige», blir vi fortalt flere ganger, og det er vanskelig å ikke sympatisere med selve historien og intensjonene som ligger bak. Liam og Cornelia finner tilbake til Familiepappa etter mange hindringer, og han kjemper seg tilbake til våkenheten, virkeligheten og en rettferdig samværsbrøk.

På den ene siden er det et stort gode med alle de unge, friske serieskaperne som blir utgitt nå om dagen. Men det virker som om vi har mistet kanalene hvor de kunne prøve seg frem med kortere fortellinger før de forpliktet seg til hele 140 sider (eller 1400, som tilfellet er i mange nordiske mangaserier).

Eller er det jeg som bare hører for mye på tegneseriekritiker-pappa i hodet?